Jeg vet mer om Paris enn mine franske fastboende venner i Paris.
Og - jeg vet mindre om min egen by Oslo enn venner som kommer hit på besøk.
I dag har jeg vært turist i egen by. Jeg har befart Munchmuséet på Tøyen som ligger ca 5 minutter fra der jeg bor. Det har tatt meg mer enn 50 år å komme dit, skjønner?
Men det var en særs fin opplevelse. Det er noe eget ved det å stå foran et kunstverk du har vokst opp med, men bare sett i bøker, på buttons og på t-skjorter.
Verdens mest berømte skrik ble unnfanget i Berlin i 1892.
Bølgene som snor deg rundt kraniet, som omsluter det desparate ansiktet er lydbølger, kunne guiden fortelle, da jeg sniklyttet i utkanten av en gruppe amrikanere som "wowet" seg foran den vannskadete maleriet.
Vel, amerikanerne "wowet" ikke like mye da de skulle bestille seg en svindyr lunsj ute i kaféen, for Munch i 2010 er en dyr fornøyelse. Vi var fire mennesker som i løpet av en drøy time svei av en og en halv tusenlapp for utstilling og et rekesmørbrød med sur kaffe som følge.
Men nå skal Munch endelig flytte inn i sitt nye palass i Bjørvika.
Ligge som selve rosinen i pølsa i skyggen av operaen.
Ja, om arkitekter og byplanleggger blir enige til slutt.
Og i Munchsamlingen i dag fikk vi se et maleri av Rolf Stenersen som donerte en enorm kulturskatt til Oslo by, men han skal ikke få navnet sitt på den nye fasaden i Bjørvika, selv om han var Munchs venn, agent og største hjelper.
Ting sitter langt inne i Norge.
Ibsen fikk et lite muséum, et parkeringshus og en festival som såvidt bærer seg økonomisk.
Og Munchs bilder har ligget og råtnet i magasinene i 50 år.
Vel, turist i egen by var en fin opplevelse.
I morgen skal jeg jaggu dra og ta en titt på slottet!
Det er nyoppusset har jeg hørt.
Kom på at jeg ikke har sett vikingeskipene heller.
