ET ANNET LIV - P. O. ENQUIST - EN SELVBIOGRAFI

DA JEG LESTE PER OLOV ENQUISTS SELVBIOGRAFI "ET ANNET LIV" hadde jeg en slags religiøs opplevelse.
Den handler om alkoholisme, om å drikke seg ned i ei blodtåke av skam og fornedrelse. Det er seks måneder siden.
Jeg har ikke rørt en dråpe alkohol siden den gang.

Det var ikke slik at mitt alkoholkonsum var stort. Ikke større en andre jeg kjenner.
Og det var heller ikke ute av kontroll, selv om det har vært morgener med tåke, mørke skyer og slikt.

"ET ANNET LIV" handler om å ta sitt eget liv tilbake.
Om å reise seg, om å gå uten krykker, en dag av gangen, med egen hjelp, egen motor.

Selvfølgelig handler den også om forfatteren Enquist, om den lille gutten Per Olov, om moren og faren, om oppvekst.

Å ta sitt eget liv tilbake?

Enquist skriver om hvordan han opplevde suksess på Broadway med tre i promille, om det å bo i en stor ambassadeleilighet i Paris og ikke forlate dagligstuen på atten måneder.
Han forteller om en kones styrke og fortvilelse. Om barnas sorg.
Om at ingenting spilte noen rolle, om flate dager og utforbakke-år, hele tiden med fasaden blank og pusset, om omgivelsene som ikke merket noen ting. Om fravær av glede. Om veien han gikk i tåkedis, og om himmelen som plutselig en natt var hvit og uten nordlys.

Og hele tiden steg karrieren til himmelske høyder.
Bøker, romaner og teaterstykker randt ut av ham, helt til dagen med ett revnet, fremtiden ble borte, og en stor stillhet inntraff, og at han fant seg selv gående på sokkelesten under en islandsk nattehimmel på vei mot ingenting...

Denne boken er mitt livs bok, et veiskilt, et kompass inn i det voksne mannelivet, en vei ut.

Når man ikke har drukket på seks måneder inntreffer en tilstand, ikke euforisk, men du har det akkurat slik du har det, og du kan føle det.
Kroppen, hjernen, alt er i sirkulasjon for egen maskin. Du har ikke toppene og bunnene som rus ofte gir. Du takler medgang og motgang på en helt annen måte.
Selv om de sjelelige pirhuettene uteblir, og du ikke har de nattlige dødsseilasene, føler du en ny og uventet glede, en rusing av kroppsmotoren du husker fra den gangen du var gutt, et adrenalin-kick som går som støt gjennom hele deg.

Jeg sier ikke at jeg ikke tar en øl eller en drink en dag. Slett ikke.
Jeg har aldri hatt fanatiske tendenser.
Men akkurat nå er det deilig å sitte her, det er nesten en slags frihetsfølelse.

Per Olov Enquist har vært edru i snart tyve år nå.

Denne vidunderlige boken åpner slik:

"Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær.
Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
Hvor er det blitt av."

Og slutten:

"Og da han innså det, visste han plutselig. Han var reddet.
Det var ingen fornuft i dette. Men hvilken fornuft fantes det i det som hadde hendt.
Og den måneden på Kongsdal skrev han bokens første tredjedel.
Det var en bok om gjenoppstandelsen.
Og da han hadde forstått det, og visste at nå kunne han skrive igjen, da fikk han et andre liv.
Februar 1990. Det har gått atten år siden den gang.
Siden har han ikke drukket en dråpe alkohol."

fra "ET ANNET LIV" - Per Olov Enquist - Gyldendal.

ANBEFALES!!

MIN BIOLOGISKE ROLEX

FOR NOEN ÅR TILBAKE TRODDE JEG ET ØYEBLIKK AT JEG HADDE EN BIOLOGISK KLOKKE, en slags maskulin Rolex, med urskive som tikket sitt stille maskineri mot erkjennelsen av at jeg kanskje skulle bli gammel, ensom, og dø uten å få egne barn.
Arvinger til mine ting, oppsparte penger, videreføring av gener og familie, uten en fjær i hatten jeg kunne trille i en lekker barnevogn i gatene der jeg bor.
Et siste statussymbol jeg ikke hadde maktet å skaffe i mitt ellers så rike liv...

Dette tankespinnet varte vel en sommer.

Jeg gikk rundt som en melkesprengt katt i sirkler rundt meg selv og mitt fattige liv.
Over alt rundt meg var det plutselig gulpekluter og avføringsblogger, grøt og tåtesmokker, og stadig fikk jeg høre lykkens evangelium, som jeg ikke kunne forstå fordi jeg hadde VALGT ikke å få egne barn, lille egositiske, følelseskalde meg.

Tidligere utenriksminister Madelene Allbright fortalte nylig i et CNN-intervju: "det finnes ingen grenser for hva kvinner kan gjøre, de forstår bare ikke at de ikke kan gjøre alt samtidig" - hun fortsetter - "jeg var hjemme med barna, men tillot meg i lange perioder å være en dårlig mor når spennende jobber dukket opp, og hevet meg over kritikk fra andre kvinner" - yes baby...

Den dama liker jeg godt. Noe så befriende som og møte/høre om en dårlig mor, og en dårlig mor som tilstår at hun er det med den største selvfølgelighet...

Jeg ble aldri far fordi jeg vet at det finnes ikke grenser for hva en mann kan gjøre, men jeg vet at han ikke kan gjøre alt samtidig.
Og, jeg ville aldri kunne heve meg over det faktum at jeg hadde blitt en dårlig far.

Jeg tror ikke på at FAR er noe man MÅ bli, ei heller MOR.

Og bli far eller mor til noen er et selvpålagt valg, og den som vil leke mor og far-leken må smake steken, that's life.

Vi er midt oppe i en boom hvor alle homofile vil ha barn, helt ok for meg/oss, men jeg/vi vil ikke ha det.

Jeg har en biologisk klokke, en diamantbesatt Rolex som ingen barn får leke med, et hjem med fine ting som ingen rakkere får rive ned og knuse, en hage med roser og en pent klippet plen, og jeg kan leve med de medlidende blikkene, de litt gammelkloke replikkene til småbarnsforeldre som sier:
"barn er den største lykke, det er den eneste måten å realisere seg selv på, og det er jo selve meningen med livet, med skaperverket" - vel, vel..."og når jeg kan smelle til med en halvgiftig replikk om dårlig oppdragelse av Guds-vidunderne, får jeg svar tilbake at jeg vet ingen ting om denslags, jeg som ikke har egne barn...Ja da.

Men jeg er glad i barn, jeg elsker barn, jeg elsker dem så høyt at jeg ikke unner dem å delta i mitt travle og til tider turbulente liv.
Ha en far som plustselig må til Mo i Rana i nitten uker for å spille teater, eller får det for seg at han skal til Paris for å skrive et teaterstykke.

Ja, det er lett for deg, sier småbarnsforeldrene, som bare kan stikke avgårde, mens vi er bastet og bundet på hender og føtter.
Men de sier ikke "slemme egoistiske du" - jeg ser drømmen om en storby flimre i blikkene deres, ser lengselen etter et fyllekalas med vin og sang gå som en lett skjelving over ansiktene deres mens de irritert vifter vekk røyken jeg blåser på dem...
Du er virkelig fri du, kan de pese i øret mitt når de en skjelden gang tar et par glass vin etter å ha pumpet seg for et par liter morsmelk, og har alle telefonene på "baby-call"...

Når jeg av og til sitter med et lite barn i armene blir jeg fyllt av noe stort og mektig, en ydmykhet for livet, for dette lille mennesket...

Det er en fantastisk ting å sette et barn til verden, synd at det er så mange og store følelser involvert. Helt vanlige, menneskelige følelser, men som ofte forpureret det hele...

Jeg mener det jeg sier.
Og det har gjort vondt å komme til denne erkjennelsen...

SHOPPING IN PARIS

JEG TILSTÅR AT JEG HAR SHOPPET.

De første dagene i Paris er du ikke klar for museér og andre kulturelle aktiviteter, og i varmen, som nå, hvor er det aircondition? Jo, i butikkene...

I morges sto jeg opp og kledde meg pent, det vil si i shorts, litt ok sko og nice skjorte, for i denne byen lønner det seg ikke å se for shabby ut når du skal inn på teppene til de fine gutta.

Allerede på vei nedover Bld. Hausmann fikk jeg "et nådig nikk" fra to pariserhomoer, så et eller annet hadde jeg vel lykkes med, haha...

Pariserhomoene tittet på de blå skoene mine, Adidas - Special Edition - og da kom altså dette "nådige nikket"

Du skjønner, homoene i Paris skal du ikke spøke med, de ligger lysår foran oss andre, de kan bruke tre tusen euro på å se ut som om de ikke har dusjet på en uke, det eneste som avslører dem er paryfyme/aftershave-duften som snurrer som en lasso i lufta over dem...

Men for det meste er de kjølig elegante, svetter aldri, ingen "knekte håndledd" eller skrullete kniks i knærne, nei, ren pur sofistikert eleganse. Verdensmetropolens evige elegantierer.

Så en lubben halvsame fra det høye nord kan lett falle i en akutt depresjon i et alt for trangt og neonlyst prøverom når XL her er det samme som str 12 år hjemme.

Vel, altså, den lekre buksa var for lav i livet, den alldeles fantastiske hvite skjorten som kunne gjort seg i bryllupet på Lurøy neste uke var ikke til å tenke på.

Men nye sko ble det, jeg oppdaget at jeg fremdeles, selv i Paris er str 43, så noe er evig og som det alltid har vært.

Og to nye vesker, en Diesel og en Dolce Gabbana. Klokke til kjæresten, et smykke til min egen hals, noen postkort og litt dilldall.

Nå sitter jeg her med kaffe og laptop på Rue Cadet og stirrer på en rekke høns som henger trist med nebbet ned, gryteklare og fete.

Og min splitter nye veske fra Dolce Gabbana henger som et trofé over den ene skulderen, det er kanskje flere "nådige nikk" å innkassere i løpet av de nærmeste dagene?

Karen Blixen, aforismenes mester, sa på slutten av livet:"Speil er ikke lenger hva de var" -

Hun var vel som de fleste av oss ulykkelig over kroppen som stadig forfaller, ansiktet som klapper sammen og bilringene som henger.

Deilige, syndige Paris!

I morgen skal jeg ikke shoppe.

Da skal jeg bare spise økologisk, gå på egne bein, se litt god kunst, kanskje ta toget ut for å vandre i skogene ved Fontainbleu? Eller ta en båttur på elven kanskje?

Utrolig så inspirert man kan bli av en ny veske og et par sko.

Oi, der var det en som tittet på Dolce Gabbanaen og kom med "et nådig nikk"

Jaggu var det ikke en pen frue i rutete drakt...

NOW WE ARE TALKING!