DA JEG MØTTE BERGMANN - EN UTENFOR-KROPPEN-OPPLEVELSE

DET VAR I PARIS, i den svenske ambasaden. Jeg var der som venn av Ingmar Bergmanns koreograf, stykket var Kong Lear og Dramaten var på fransk gjestespill. Det var stor ståhei, for mesteren skulle dekoreres av Mitterand, det var fest og stas, Alain Delon, Jeanne Moreau, Simone Signoret, og ja, alle var der - og jeg, fyllesyk etter lang natt på Rue St. Anne, på det så alt for glatte marmorgulvet mens president og divaer defilerte forbi.
Det ble servert champagne, en iskald stett å klamre seg til i all viraken, jeg begynte å kvikne til, da jeg kjente noen pikke meg på skulderen.
Jeg snur meg, og der står en bitteliten dame med rødt hår, en slags svensk skogsgnom i mørke gevanter, irrgrønne øyne og utflytende leppestift, og med hes stemme forkynner hun:
"Ingmar vill tala med dig! Kom genast..."
Jeg kjenner svetten begynner å piple i tinningene.
Den lille gnomen begynner å dra meg diagonalt over det store ishavet av et steingulv, fram til mesteren, stram og blek i sort smoking og med fru Ingrid ved sin side.
Jeg stanser og ser opp, rystet ovet at Ingmar Bergmann er så høy, mye høyere enn de fleste i rommet.
Han ser på meg med tungt blikk. Et ørlite smil, en flyktig grimase, en slags vennlighet.
Jeg forvandles til et lite barn, en gutt i kortbukser og vannkjemmet hår der jeg står foran den store regissøren med et tomt champagneglass i en stiv hånd.
Han tar den ledige hånden min og sier: "Jag har tittat på dej" - svetten renner i strie strømmer nå, han fortsetter:
"Du påminner om den stora finska skodespelaren Toivvo Pavlo, är du skådis?"
Jeg kommer med et slags kvekk. Hvisker: "Ja, jeg førsøker..."
Mesteren smiler, bredere nå. Sier stille, enkelt:
"Jag kan se at du är rädd, alle goda män är rädda, det er bra, själv är jag skiträdd, ja, det är fruktansvärt, takk, pojke, du kan gå nu!"
Jeg kjenner kloen til den rødhårede gnomen i jakkeermet, på nytt blir jeg loset på plass blandt almuen, men på vei over gulvet sender Lena Olin meg et blendende ulvesmil.
Hun var i starten av sin lysende karriere, var Cordelia, Kong Lears yngste datter, og Bergmanns utvalgte.
Etterpå gikk vi på bar med Peter Stormare og Michael Persbrant, Peter spilte Albany, mens Michael var 18 år og en simpel statist eller figurant som det heter i Sverige...

Nå, snart tretti år senere, innser jeg at jeg lider av det samme, jeg blir fremdeles en liten gutt i kortbukser når jeg møter mennesker jeg beundrer. Og, jeg er fremdeles like redd.
Redsel er en god drivkraft innen kunsten.
Så, nå får det være nok "namedropping" for i dag, men slik hendte det da jeg traff Bergmann...