MIN BIOLOGISKE ROLEX

FOR NOEN ÅR TILBAKE TRODDE JEG ET ØYEBLIKK AT JEG HADDE EN BIOLOGISK KLOKKE, en slags maskulin Rolex, med urskive som tikket sitt stille maskineri mot erkjennelsen av at jeg kanskje skulle bli gammel, ensom, og dø uten å få egne barn.
Arvinger til mine ting, oppsparte penger, videreføring av gener og familie, uten en fjær i hatten jeg kunne trille i en lekker barnevogn i gatene der jeg bor.
Et siste statussymbol jeg ikke hadde maktet å skaffe i mitt ellers så rike liv...

Dette tankespinnet varte vel en sommer.

Jeg gikk rundt som en melkesprengt katt i sirkler rundt meg selv og mitt fattige liv.
Over alt rundt meg var det plutselig gulpekluter og avføringsblogger, grøt og tåtesmokker, og stadig fikk jeg høre lykkens evangelium, som jeg ikke kunne forstå fordi jeg hadde VALGT ikke å få egne barn, lille egositiske, følelseskalde meg.

Tidligere utenriksminister Madelene Allbright fortalte nylig i et CNN-intervju: "det finnes ingen grenser for hva kvinner kan gjøre, de forstår bare ikke at de ikke kan gjøre alt samtidig" - hun fortsetter - "jeg var hjemme med barna, men tillot meg i lange perioder å være en dårlig mor når spennende jobber dukket opp, og hevet meg over kritikk fra andre kvinner" - yes baby...

Den dama liker jeg godt. Noe så befriende som og møte/høre om en dårlig mor, og en dårlig mor som tilstår at hun er det med den største selvfølgelighet...

Jeg ble aldri far fordi jeg vet at det finnes ikke grenser for hva en mann kan gjøre, men jeg vet at han ikke kan gjøre alt samtidig.
Og, jeg ville aldri kunne heve meg over det faktum at jeg hadde blitt en dårlig far.

Jeg tror ikke på at FAR er noe man MÅ bli, ei heller MOR.

Og bli far eller mor til noen er et selvpålagt valg, og den som vil leke mor og far-leken må smake steken, that's life.

Vi er midt oppe i en boom hvor alle homofile vil ha barn, helt ok for meg/oss, men jeg/vi vil ikke ha det.

Jeg har en biologisk klokke, en diamantbesatt Rolex som ingen barn får leke med, et hjem med fine ting som ingen rakkere får rive ned og knuse, en hage med roser og en pent klippet plen, og jeg kan leve med de medlidende blikkene, de litt gammelkloke replikkene til småbarnsforeldre som sier:
"barn er den største lykke, det er den eneste måten å realisere seg selv på, og det er jo selve meningen med livet, med skaperverket" - vel, vel..."og når jeg kan smelle til med en halvgiftig replikk om dårlig oppdragelse av Guds-vidunderne, får jeg svar tilbake at jeg vet ingen ting om denslags, jeg som ikke har egne barn...Ja da.

Men jeg er glad i barn, jeg elsker barn, jeg elsker dem så høyt at jeg ikke unner dem å delta i mitt travle og til tider turbulente liv.
Ha en far som plustselig må til Mo i Rana i nitten uker for å spille teater, eller får det for seg at han skal til Paris for å skrive et teaterstykke.

Ja, det er lett for deg, sier småbarnsforeldrene, som bare kan stikke avgårde, mens vi er bastet og bundet på hender og føtter.
Men de sier ikke "slemme egoistiske du" - jeg ser drømmen om en storby flimre i blikkene deres, ser lengselen etter et fyllekalas med vin og sang gå som en lett skjelving over ansiktene deres mens de irritert vifter vekk røyken jeg blåser på dem...
Du er virkelig fri du, kan de pese i øret mitt når de en skjelden gang tar et par glass vin etter å ha pumpet seg for et par liter morsmelk, og har alle telefonene på "baby-call"...

Når jeg av og til sitter med et lite barn i armene blir jeg fyllt av noe stort og mektig, en ydmykhet for livet, for dette lille mennesket...

Det er en fantastisk ting å sette et barn til verden, synd at det er så mange og store følelser involvert. Helt vanlige, menneskelige følelser, men som ofte forpureret det hele...

Jeg mener det jeg sier.
Og det har gjort vondt å komme til denne erkjennelsen...