Å SE SIN ELSKEDE PÅ AVSTAND...

JEG HUSKER EN GAMMEL SANG, DEN GÅR OMTRENT SLIK:

"Nærast er du når du er borte, noko er borte når du er nær.

Dette kaller eg kjærleik, eg veit ikke kva det er."

*
Noen ganger har jeg et litt vanskelig forhold til ting og mennesker jeg elsker.

Fedrelandet for eksempel.

Men ofte hjelper det å se ting på avstand.

*

Jeg har bodd i dette fedrelandet i over femti år, i dette lille landet, en avkrok i verden, full av rike mennesker, de rikeste og de sykeste på kloden.

Og noen fattige selvfølgelig. Men stort sett lever vi godt i dette landet, stort sett.

Når du har levd over femti år et sted begynner du å se noen lengre linjer, du ser noen sammenhenger, du ser forandringer, til det bedre, til det verre.

Og, jo mer kunnskap desto mer sorg.

*
Det tar tid å bli et menneske, som det tar tid å bli en nasjon.

Det tar tid å finne sin form som et levende vesen, befinne seg vel inne i en menneskekropp, som det tar tid å finne sin form som nasjon innenfor grenselinjene på et kart.

*

Det landet jeg ble født inn i en sommerdag i 1955 er ikke det landet jeg lever i nå.

En undersøkelse jeg leste om i Aftenposten fortalte at nordmenn er de mest naive menneskene i hele Europa. Jeg synes på en måte det er litt fint.

Vi stoler på hverandre, vi tror godt om naboen, vi hjelper hverandre.

Vi lever i verdens beste land, og det er en tung diagnose å leve med i det lange løp.

*

I Norge har vi helt egne verdier. Vi går på tur. Vi røyker ikke inne. Vi er glad i barn.

Vi er sosialdemokrater i våre hjerter, men vi vil gjerne bli rikere.

Hver lørdag sitter vi håpefulle med Lottokuppongene i sofaen og venter på lykketallene som aldri kommer vår vei.

Vi er frenetisk opptatt av at ingen skal ha mer enn andre.

Vi raser over at Rimi-Hagen vil ta med seg formuen til utlandet, men mange av oss stemmer på det motsatte av solidaritet og sosialisme. Vi er mot narkotika, mot sprøyterom, mot reklame for alkohol, men vi lar over hundre mennesker dø på gaten i Oslo hvert år.

Vi støtter de sulte barna i Afrika, som vi tror er et trist lite sted som mangler vann og mat, men som er et stort kontinent med mange land, språk, religioner og kulturer.

Som har et "soundtrack" som overgår vår hjemlige grå tristesse.

Så vi går rundt på dørene med bøsser, det gjør godt for samvittigheten i verdens beste land.

*

Men langt bak i hjernebarken vet vi at noe er feil, vi aner kanten av stupet, vet at det er en måler under sengene våre som tikker og går. Så vi løper ut og kjøper en ny seng, en bløt overmadrass, men vi sover stadig dårligere om nettene. Vi ligger på verdenstoppen av brukte doser med syntetiske preparater for god nattesøvn her i paradiset.

*
Det er godt å se sin elskede på avstand.

Se denne sprukne krukka som politikerne stadig prøver å lime sammen.

Men, det lages ikke dundyner for dårlig samvittighet, ingen drømmeputer for gode drømmer.

Når en lommebok er full, så er den full. Det er ikke noe mer med det.

*

Nordmenns hovedbeskjeftigelse og trøst denne senhøsten er "Skal vi danse?"

Kanskje et sunnhetstegn, jeg vet ikke?
De danset visst på dekket når Titanic sank...

Drakk champagne, sies det.

*

Min elskede gjør seg best på avstand.

Helt klart.

Jeg kan se deg for meg, med høy himmel og klar luft, ditt nedslåtte blikk.

NÅR EN KONGE TALER

DENNE UKEN KOM KONGEN TIL SAPMI.

For de som ikke vet det betyr Sapmi de områdene som samene mener samene bor, les indre Finnmark, der Sametinget og de store samiske kultur-institusjonene ligger.

*
Kongen kom. Og kongen talte til folket slik en konge gjerne gjør når han kommer.

Vanligvis er konger runde og blide, snakker i generelle vendinger, støter ingen, kommer med små lokale tilsnitt i talen som rådgivere og de som skriver kongens taler har satt seg inn i.

Men denne gangen tok kongen et stygt ord i munnen.

Nei, han spyttet det ikke ut, han freste det ikke, han sa det med den største selvfølgelighet.

Homoseksuelle, sa han, helt uten dikkedarier, rett ut sa han det, det stygge ordet.

*

Og en respresentant fra Sametinget måtte jo selvfølgelig følge opp med en replikk, slik politikere gjerne må når noen har sagt noe som man ikke trodde skulle bli sagt eller som ingen forventet skulle stå i det kongelige manuskript, så hun sa:

Jo, ja, vi samene må jo snart begynne å snakke om VANSKELIGE ting, vi som alle andre.

(det rislet såvidt i søljene på brystet hennes, hun så slett ikke komfortabel ut)

Og vips, der slapp katta ut av sekken, for i Sapmi regnes homoseksualitet som, ja, VANSKELIG.

Noen politiske stemmer har til og med hevdet at slikt ikke finnes i Sapmi, og om det skulle være slik, er ikke det en sak for et politisk organ som Sametinget, folks privatliv er privat, ja!

*

De fleste av oss vet at homoseksualitet finnes, selv blandt hunder, katter og aper er det blitt påvist kjærlighet mellom individer av samme kjønn.

*

Vel, jeg tror ikke denne redselen for homoer og lesber er symtomatisk for Sapmi, det gjelder nok alle "små" samfunn, bygder og dalfører.

Og de fleste homofile rømmer bygda for å kunne leve ut sine liv i store byer sammen med mennesker som viser empati og ikke bryr seg om hvem du ligger med i sengehalmen.

*

Vanligvis, i Sapmi, sier kongen unnskyld for alt det staten har påført urbefolkningen.

Men ikke denne gangen. Denne gangen tok han det stygge ordet i munnen.

Det stygge ordet som ikke må hefte ved vår egen sønn eller datter, helst ingen i vår egen familie. Han sa det rett ut. Ta dem inn i varmen, sa han.

*

Så får vi se da, hvordan det går med kjærligheten i Sapmi.

En dag, når to reindriftsutøvere av samme kjønn leter etter kjærligheten på fjernsyn sammen med Katrine Moholt i "Jakten på kjærligheten" er vi der, eller når to mannlige koftekledde menn danser tett tango i "Skal vi danse?" nærmer vi oss.

Jeg har hørt at samene er så glade i dette programmet.

*

Kjærlighetet mellom to mennesker er ikke farlig.

Den har bare så mange ulike fasonger.

Du kan like det eller hate det.

Men du kan ikke gjøre noe med det.

Det har selv en gammel monark forstått!

EI BRYGGE I VERDEN I NORD

DU SKAL NÆRME DEG DEN LANGSOMT I FRA SJØEN.

DU SKAL SE EI GAMMEL KIRKE SPEILT I HAV synger Kari Bremnes i en gammel sang.

Jeg har vært 19 dager i nord. 19 høstdager i vind og blåst. Jeg har sittet tett mot et regnvått vindu på nordgående hurtigbåt, sett folk gå ombord, i land.

Gamle damer og menn som kan hav og himmel, som ikke lar seg vippe av pinnen av litt sjøgang.

*

Det er noe gammeldags vakkert med det å ta båt, en slags "slow traveling" - inn en fjord, rundt et nes, over et åpent stykke sjø. Det lukter kaffe og kanel, lefse og vassen wienerpølse.

Du finner deg selv studerende et kart på veggen.

En stump glede i brystet over å vite hvor man er, langt nord i en ukjent fjord.

Selv doen tar deg tilbake til den gangen hurtigruta var den eneste livslinja mot den store verden der ute, den du drømte om, men som du aldri trodde du skulle få oppleve.

*

Nå er jeg en bereist mann. Jeg beveger meg i de parisiske gatene med urban selvfølgelighet.

Jeg tar ofte en tur til Berlin eller Roma.

Jeg har sittet og sett sola gå ned i det indiske hav. Jeg har vært de fleste steder.

En vagabond som gråter bak et stripete vindu i morgentåke et sted i Troms.

En stadig reisende som kjenner et sug av lengsel ved synet av en kvinne i slitt vinterkåpe med pelskrage, blikket til en gammel mann med kjeledress fra Felleskjøpet, en caps med ordet "Guldgosse" i rødt over den nedtrukne bremmen. Så stille. Så uten fakter sitter han der med en tom kaffekopp og studerer travkuppongene sine. Det kunne vært min far, eller en onkel.

Jeg hater å si det, men det heter røtter.

Det du kommer fra.

Hjemme.

*

Det sies at de fleste vender hjem til slutt.

Jeg er ikke der, ikke ennå.

Men drømmen om å gå i land vokser seg større dag for dag.

Være den som står på kaia og tar i mot.

Være den som ikke skal med båten, men som skal vandre stille opp til det lille huset.

Han som har sett alt og ingenting.

*

Jeg skal være reisende i noen år til, tror jeg, håper jeg.

Men en dag, kanskje en tidlig morgentime, før de fastboende har stått opp, skal jeg gå i land.

Stille, som en fremmed skal jeg lempe veskene mine over ripa.

Tenne en sigarett. Kjenne nøkkelen i lomma.

Vite at reisen er slutt.

Jeg vet ikke hvor den kaia er.

Jeg vet ikke hvor huset er.

Men jeg vet det når jeg ser det.

*

For et sted i verden finns et sted "som eide morradrømman mine før"