EI BRYGGE I VERDEN I NORD

DU SKAL NÆRME DEG DEN LANGSOMT I FRA SJØEN.

DU SKAL SE EI GAMMEL KIRKE SPEILT I HAV synger Kari Bremnes i en gammel sang.

Jeg har vært 19 dager i nord. 19 høstdager i vind og blåst. Jeg har sittet tett mot et regnvått vindu på nordgående hurtigbåt, sett folk gå ombord, i land.

Gamle damer og menn som kan hav og himmel, som ikke lar seg vippe av pinnen av litt sjøgang.

*

Det er noe gammeldags vakkert med det å ta båt, en slags "slow traveling" - inn en fjord, rundt et nes, over et åpent stykke sjø. Det lukter kaffe og kanel, lefse og vassen wienerpølse.

Du finner deg selv studerende et kart på veggen.

En stump glede i brystet over å vite hvor man er, langt nord i en ukjent fjord.

Selv doen tar deg tilbake til den gangen hurtigruta var den eneste livslinja mot den store verden der ute, den du drømte om, men som du aldri trodde du skulle få oppleve.

*

Nå er jeg en bereist mann. Jeg beveger meg i de parisiske gatene med urban selvfølgelighet.

Jeg tar ofte en tur til Berlin eller Roma.

Jeg har sittet og sett sola gå ned i det indiske hav. Jeg har vært de fleste steder.

En vagabond som gråter bak et stripete vindu i morgentåke et sted i Troms.

En stadig reisende som kjenner et sug av lengsel ved synet av en kvinne i slitt vinterkåpe med pelskrage, blikket til en gammel mann med kjeledress fra Felleskjøpet, en caps med ordet "Guldgosse" i rødt over den nedtrukne bremmen. Så stille. Så uten fakter sitter han der med en tom kaffekopp og studerer travkuppongene sine. Det kunne vært min far, eller en onkel.

Jeg hater å si det, men det heter røtter.

Det du kommer fra.

Hjemme.

*

Det sies at de fleste vender hjem til slutt.

Jeg er ikke der, ikke ennå.

Men drømmen om å gå i land vokser seg større dag for dag.

Være den som står på kaia og tar i mot.

Være den som ikke skal med båten, men som skal vandre stille opp til det lille huset.

Han som har sett alt og ingenting.

*

Jeg skal være reisende i noen år til, tror jeg, håper jeg.

Men en dag, kanskje en tidlig morgentime, før de fastboende har stått opp, skal jeg gå i land.

Stille, som en fremmed skal jeg lempe veskene mine over ripa.

Tenne en sigarett. Kjenne nøkkelen i lomma.

Vite at reisen er slutt.

Jeg vet ikke hvor den kaia er.

Jeg vet ikke hvor huset er.

Men jeg vet det når jeg ser det.

*

For et sted i verden finns et sted "som eide morradrømman mine før"