VERDENS MEST BERØMTE SKRIK

Jeg vet mer om Paris enn mine franske fastboende venner i Paris.

Og - jeg vet mindre om min egen by Oslo enn venner som kommer hit på besøk.

I dag har jeg vært turist i egen by. Jeg har befart Munchmuséet på Tøyen som ligger ca 5 minutter fra der jeg bor. Det har tatt meg mer enn 50 år å komme dit, skjønner?

Men det var en særs fin opplevelse. Det er noe eget ved det å stå foran et kunstverk du har vokst opp med, men bare sett i bøker, på buttons og på t-skjorter.

Verdens mest berømte skrik ble unnfanget i Berlin i 1892.

Bølgene som snor deg rundt kraniet, som omsluter det desparate ansiktet er lydbølger, kunne guiden fortelle, da jeg sniklyttet i utkanten av en gruppe amrikanere som "wowet" seg foran den vannskadete maleriet.

Vel, amerikanerne "wowet" ikke like mye da de skulle bestille seg en svindyr lunsj ute i kaféen, for Munch i 2010 er en dyr fornøyelse. Vi var fire mennesker som i løpet av en drøy time svei av en og en halv tusenlapp for utstilling og et rekesmørbrød med sur kaffe som følge.

Men nå skal Munch endelig flytte inn i sitt nye palass i Bjørvika.

Ligge som selve rosinen i pølsa i skyggen av operaen.

Ja, om arkitekter og byplanleggger blir enige til slutt.

Og i Munchsamlingen i dag fikk vi se et maleri av Rolf Stenersen som donerte en enorm kulturskatt til Oslo by, men han skal ikke få navnet sitt på den nye fasaden i Bjørvika, selv om han var Munchs venn, agent og største hjelper.

Ting sitter langt inne i Norge.

Ibsen fikk et lite muséum, et parkeringshus og en festival som såvidt bærer seg økonomisk.

Og Munchs bilder har ligget og råtnet i magasinene i 50 år.

Vel, turist i egen by var en fin opplevelse.

I morgen skal jeg jaggu dra og ta en titt på slottet!

Det er nyoppusset har jeg hørt.

Kom på at jeg ikke har sett vikingeskipene heller.

BARNETS BESTE - TALLENES TALE...

TALLENES TALE.

Politikere, og folk flest, elsker å bruke forskning fra våre naboland, land vi kan sammenligne oss med, for å forsvare egen politikk, egne, ofte bastante holdninger.

*

Nå ligger den her, rapporten fra Danmark, forskningsrapporten om barn som vokser opp hos lesbiske mødre. Og, tallenes tale er klar, entydig:

Barn som vokser opp hos lesbiske blir mer robuste, klarer seg bedre, har minst kontakt med psykiatrisk hjelpeapparat og helsevesen generelt.

Lik det eller ikke. Men slik er det.

*
Selv om den "normale modellen" med at barn skal vokse opp med biologiske foreldre, en av hvert kjønn har all statistikk mot seg, fremholdes den av mange som den eneste rette.

Flertallet hevder til og med at et barn kan ta skade av å vokse opp hos homofile.

*

Ok, jeg får ta hele den sedvanlige monologen:

Nei, det er ingen selvfølge å få barn.

Nei, ikke alle homofile egner seg til å bli foreldre.

Nei, ikke alle lesbiske vil ha barn.

Nei, alle homofile krever ikke å få barn.

Nei, alle barn som vokser opp hos homofile blir ikke homofile.

Ja, de fleste som er "blitt" homofile er vokst opp i den "normale" modellen.

Ja, det er mange fantastiske foreldre som lager og oppdrar egne biologiske barn.

Ja, det er mange heterofile som ikke skiller seg, som har trygge hjem for barn å leve i.

Ja, det finnes foreldre som ikke vil ha barn.

Ja, det finnes mange homofile som ikke vil ha barn.

Og:

Nei, jeg vil ikke ha barn, ikke egne, og ikke adopterte.

*

Men nå sier altså tung seriøs forskning at det barn trenger er kjærlighet og trygghet.

At lesbiske og homofile som velger å få barn er reflekterte rundt dette store alvorlige valget det er å sette et barn til verden, slik også mange heterofile er...

*

Her i huset lukter det nybakt brød, alle gulvene er vasket, ingen gråter eller er fyllesyke på en søndag formiddag, men det i seg selv er ingen argumenter for å slippe et lite barn inn i huset.

Vi har tenkt på det, vi har snakket om det, vi har valgt det bort.

For: Om vi skulle hatt et barn eller to i huset, hadde vi måtte legge om livene våre.

Det vil vi ikke.

Og derfor hadde det ikke vært til barnets beste å komme inn i våre liv.

Vi reiser for mye, vi jobber for mye, vi har ikke tid.

Et barn er ikke noe du skaffer deg bare fordi alle andre gjør det, som et kjøleskap eller en ny bil.

Et barn krever hele deg resten av livet.

*

Denne avgjørelsen har vært tung og ta.

Men den springer ut av en turbulent barndom i den "normale" og "perfekte" modellen, til og med med Jesus og Gud i alle rom.

At noen bakte brød og vasket gulvet i mitt barndomshjem er fine minner.

Men det er ikke det jeg husker best.

Å SE SIN ELSKEDE PÅ AVSTAND...

JEG HUSKER EN GAMMEL SANG, DEN GÅR OMTRENT SLIK:

"Nærast er du når du er borte, noko er borte når du er nær.

Dette kaller eg kjærleik, eg veit ikke kva det er."

*
Noen ganger har jeg et litt vanskelig forhold til ting og mennesker jeg elsker.

Fedrelandet for eksempel.

Men ofte hjelper det å se ting på avstand.

*

Jeg har bodd i dette fedrelandet i over femti år, i dette lille landet, en avkrok i verden, full av rike mennesker, de rikeste og de sykeste på kloden.

Og noen fattige selvfølgelig. Men stort sett lever vi godt i dette landet, stort sett.

Når du har levd over femti år et sted begynner du å se noen lengre linjer, du ser noen sammenhenger, du ser forandringer, til det bedre, til det verre.

Og, jo mer kunnskap desto mer sorg.

*
Det tar tid å bli et menneske, som det tar tid å bli en nasjon.

Det tar tid å finne sin form som et levende vesen, befinne seg vel inne i en menneskekropp, som det tar tid å finne sin form som nasjon innenfor grenselinjene på et kart.

*

Det landet jeg ble født inn i en sommerdag i 1955 er ikke det landet jeg lever i nå.

En undersøkelse jeg leste om i Aftenposten fortalte at nordmenn er de mest naive menneskene i hele Europa. Jeg synes på en måte det er litt fint.

Vi stoler på hverandre, vi tror godt om naboen, vi hjelper hverandre.

Vi lever i verdens beste land, og det er en tung diagnose å leve med i det lange løp.

*

I Norge har vi helt egne verdier. Vi går på tur. Vi røyker ikke inne. Vi er glad i barn.

Vi er sosialdemokrater i våre hjerter, men vi vil gjerne bli rikere.

Hver lørdag sitter vi håpefulle med Lottokuppongene i sofaen og venter på lykketallene som aldri kommer vår vei.

Vi er frenetisk opptatt av at ingen skal ha mer enn andre.

Vi raser over at Rimi-Hagen vil ta med seg formuen til utlandet, men mange av oss stemmer på det motsatte av solidaritet og sosialisme. Vi er mot narkotika, mot sprøyterom, mot reklame for alkohol, men vi lar over hundre mennesker dø på gaten i Oslo hvert år.

Vi støtter de sulte barna i Afrika, som vi tror er et trist lite sted som mangler vann og mat, men som er et stort kontinent med mange land, språk, religioner og kulturer.

Som har et "soundtrack" som overgår vår hjemlige grå tristesse.

Så vi går rundt på dørene med bøsser, det gjør godt for samvittigheten i verdens beste land.

*

Men langt bak i hjernebarken vet vi at noe er feil, vi aner kanten av stupet, vet at det er en måler under sengene våre som tikker og går. Så vi løper ut og kjøper en ny seng, en bløt overmadrass, men vi sover stadig dårligere om nettene. Vi ligger på verdenstoppen av brukte doser med syntetiske preparater for god nattesøvn her i paradiset.

*
Det er godt å se sin elskede på avstand.

Se denne sprukne krukka som politikerne stadig prøver å lime sammen.

Men, det lages ikke dundyner for dårlig samvittighet, ingen drømmeputer for gode drømmer.

Når en lommebok er full, så er den full. Det er ikke noe mer med det.

*

Nordmenns hovedbeskjeftigelse og trøst denne senhøsten er "Skal vi danse?"

Kanskje et sunnhetstegn, jeg vet ikke?
De danset visst på dekket når Titanic sank...

Drakk champagne, sies det.

*

Min elskede gjør seg best på avstand.

Helt klart.

Jeg kan se deg for meg, med høy himmel og klar luft, ditt nedslåtte blikk.

NÅR EN KONGE TALER

DENNE UKEN KOM KONGEN TIL SAPMI.

For de som ikke vet det betyr Sapmi de områdene som samene mener samene bor, les indre Finnmark, der Sametinget og de store samiske kultur-institusjonene ligger.

*
Kongen kom. Og kongen talte til folket slik en konge gjerne gjør når han kommer.

Vanligvis er konger runde og blide, snakker i generelle vendinger, støter ingen, kommer med små lokale tilsnitt i talen som rådgivere og de som skriver kongens taler har satt seg inn i.

Men denne gangen tok kongen et stygt ord i munnen.

Nei, han spyttet det ikke ut, han freste det ikke, han sa det med den største selvfølgelighet.

Homoseksuelle, sa han, helt uten dikkedarier, rett ut sa han det, det stygge ordet.

*

Og en respresentant fra Sametinget måtte jo selvfølgelig følge opp med en replikk, slik politikere gjerne må når noen har sagt noe som man ikke trodde skulle bli sagt eller som ingen forventet skulle stå i det kongelige manuskript, så hun sa:

Jo, ja, vi samene må jo snart begynne å snakke om VANSKELIGE ting, vi som alle andre.

(det rislet såvidt i søljene på brystet hennes, hun så slett ikke komfortabel ut)

Og vips, der slapp katta ut av sekken, for i Sapmi regnes homoseksualitet som, ja, VANSKELIG.

Noen politiske stemmer har til og med hevdet at slikt ikke finnes i Sapmi, og om det skulle være slik, er ikke det en sak for et politisk organ som Sametinget, folks privatliv er privat, ja!

*

De fleste av oss vet at homoseksualitet finnes, selv blandt hunder, katter og aper er det blitt påvist kjærlighet mellom individer av samme kjønn.

*

Vel, jeg tror ikke denne redselen for homoer og lesber er symtomatisk for Sapmi, det gjelder nok alle "små" samfunn, bygder og dalfører.

Og de fleste homofile rømmer bygda for å kunne leve ut sine liv i store byer sammen med mennesker som viser empati og ikke bryr seg om hvem du ligger med i sengehalmen.

*

Vanligvis, i Sapmi, sier kongen unnskyld for alt det staten har påført urbefolkningen.

Men ikke denne gangen. Denne gangen tok han det stygge ordet i munnen.

Det stygge ordet som ikke må hefte ved vår egen sønn eller datter, helst ingen i vår egen familie. Han sa det rett ut. Ta dem inn i varmen, sa han.

*

Så får vi se da, hvordan det går med kjærligheten i Sapmi.

En dag, når to reindriftsutøvere av samme kjønn leter etter kjærligheten på fjernsyn sammen med Katrine Moholt i "Jakten på kjærligheten" er vi der, eller når to mannlige koftekledde menn danser tett tango i "Skal vi danse?" nærmer vi oss.

Jeg har hørt at samene er så glade i dette programmet.

*

Kjærlighetet mellom to mennesker er ikke farlig.

Den har bare så mange ulike fasonger.

Du kan like det eller hate det.

Men du kan ikke gjøre noe med det.

Det har selv en gammel monark forstått!

EI BRYGGE I VERDEN I NORD

DU SKAL NÆRME DEG DEN LANGSOMT I FRA SJØEN.

DU SKAL SE EI GAMMEL KIRKE SPEILT I HAV synger Kari Bremnes i en gammel sang.

Jeg har vært 19 dager i nord. 19 høstdager i vind og blåst. Jeg har sittet tett mot et regnvått vindu på nordgående hurtigbåt, sett folk gå ombord, i land.

Gamle damer og menn som kan hav og himmel, som ikke lar seg vippe av pinnen av litt sjøgang.

*

Det er noe gammeldags vakkert med det å ta båt, en slags "slow traveling" - inn en fjord, rundt et nes, over et åpent stykke sjø. Det lukter kaffe og kanel, lefse og vassen wienerpølse.

Du finner deg selv studerende et kart på veggen.

En stump glede i brystet over å vite hvor man er, langt nord i en ukjent fjord.

Selv doen tar deg tilbake til den gangen hurtigruta var den eneste livslinja mot den store verden der ute, den du drømte om, men som du aldri trodde du skulle få oppleve.

*

Nå er jeg en bereist mann. Jeg beveger meg i de parisiske gatene med urban selvfølgelighet.

Jeg tar ofte en tur til Berlin eller Roma.

Jeg har sittet og sett sola gå ned i det indiske hav. Jeg har vært de fleste steder.

En vagabond som gråter bak et stripete vindu i morgentåke et sted i Troms.

En stadig reisende som kjenner et sug av lengsel ved synet av en kvinne i slitt vinterkåpe med pelskrage, blikket til en gammel mann med kjeledress fra Felleskjøpet, en caps med ordet "Guldgosse" i rødt over den nedtrukne bremmen. Så stille. Så uten fakter sitter han der med en tom kaffekopp og studerer travkuppongene sine. Det kunne vært min far, eller en onkel.

Jeg hater å si det, men det heter røtter.

Det du kommer fra.

Hjemme.

*

Det sies at de fleste vender hjem til slutt.

Jeg er ikke der, ikke ennå.

Men drømmen om å gå i land vokser seg større dag for dag.

Være den som står på kaia og tar i mot.

Være den som ikke skal med båten, men som skal vandre stille opp til det lille huset.

Han som har sett alt og ingenting.

*

Jeg skal være reisende i noen år til, tror jeg, håper jeg.

Men en dag, kanskje en tidlig morgentime, før de fastboende har stått opp, skal jeg gå i land.

Stille, som en fremmed skal jeg lempe veskene mine over ripa.

Tenne en sigarett. Kjenne nøkkelen i lomma.

Vite at reisen er slutt.

Jeg vet ikke hvor den kaia er.

Jeg vet ikke hvor huset er.

Men jeg vet det når jeg ser det.

*

For et sted i verden finns et sted "som eide morradrømman mine før"

DER Æ HØRE TELL?

WIDERØEFLYET KILER SEG INN DEN TRANGE FJORDEN.

Vi lander skjelvne på Sørkjosen flystripe, vakler ut i vind og regn.

Lufta er frisk og fuktig, sjøluft, skodde, vind, regn.

Jeg romantiserer, jeg vet det, men etter måneder borte fra Nord-Norge, særlig Troms, mitt barndomsland, tenker jeg høyt på bredt nordnorsk:

DET ER FAEN MEG HER Æ HØRE TELL!

*

Hvorfor i huleste bor jeg i Oslo?

Henger rundt på Løkka med sure kjerringer, iltre mødre med barnevogner, tre i bredden, ammekluter, designervann, ruccola og grønn te?

JEG ER SÅ LEI MAT "WITH A TWIST", CROSSOVER OG FUSION.

Jeg sitter her med en stor porsjon salt lapsakus og et glass saft, helt ok!

Jeg er så trøtt på Hotel Havanna og Gutta på Haugen, snobbete servitører og kaffe latte, dobbel cortado og alle de greiene der.

Når jeg kommer hjem skal jeg gå på Pascal og bestille en vanlig kaffe med fløte og spørre litt inkvisitorisk om de kanskje har vaffler?

*

Her er det kaffe i alt for små kopper, med en blå rosekant øverst, Vestlandslefse i små pakker, vaffeljernet freser lykkelig på bordet i spisesalen, og det er ikke et menneske her, puh!

*

Jeg har snakket nedsettende om Nord-Norge i selskapslivet, ikke vært insisterende på at jeg kommer fra et lite fjordhøl i Troms, at jeg er ei bondetuppe med samisk far.

Men nå står jeg fram med hele elendigheten.

Jeg er rotnorsk bondeknøl med hang til lange perioder i Paris!

*

Jeg sitter her på dette lille rommet, kanskje ikke mer enn åtte ti kvadrat.

Her er ingen designertapet, ingen badekåper eller fancy lavendelsåpestykker.

En grønn sovesofa i stripete ull, en smal enkeltseng, et lite bord, en stol, en servant, et bittelite frotéhåndkle, that's it. En trang dusj med imitert marmor på veggene.

HER ER DET NORGE JEG KJENNER, SAVNER OG TRIVES I.

*

Ok at jeg har en slags adresse i Paris, at jeg kan like litt fransk kaffe og litt sofistikeri av og til.

At Nord-Norge som jeg en gang rømte fra er for lite og for trangt i det lange løp.

I snart fem år har jeg "payed my rent in the tower of song" i Mo i Rana, jeg vet hva jeg snakker om. Men når jeg sitter der på kafeene på Bld. St. Germain og ser en dame komme med en bukett gule balblom i kurven på vei hjem fra markedet faller jeg i sentimentale tanker.

*
Vi har et fjell hjemme i Malangen som heter Kvannfjellet.

Når som helst kan jeg lukke øynene og se konturene av nettopp det fjellet.

Jeg gikk opp til toppen med min far første gang da jeg var seks år.

Vi så utover det veldige landskapet.

Ja, det var lykke også, absolutt lykke.

*

Nå skal jeg terpe noen sider til jobben jeg skal gjøre i morgen.

Noen sider fra "Paa gjengrodde stier"

Ting henger sammen.

Det er fint.

Veldig fint faktisk.

*

Og etterhvert som livet tikker og går, så er man stadig på rømmen.

Jeg vet det, og det er helt fint det også.

Kvannfjellet har alltid vært der, er der, og vil alltid være der.

UR MARIONETTERNAS LIV

I GÅR GIKK DEN INTERNASJONALE IBSEN-PRISEN til Ariane Mnouchkine - den legendariske lederskikkelsen for Théatre de Soleil utenfor Paris.

Jeg har møtt henne en gang, sett en av hennes oppsetninger på dette fantastiske teateret, en seanse som varte i syv korte timer med innlagt suppe og kaffe midtveis i et storslått drama.

Jeg var der (litt namedropping) sammen med castet til Ingemar Bergmanns "Kung Lear" som gjestet den franske hovedstaden, og sammen med bl.a Lena Olin, Jarl Kulle, Ewa Fröling, Margeretha Byström og mange flere, ble vi stuet inn i en buss, kjørt ut av storbyen, og fikk treffe henne og hennes kompani.

En stor opplevelse som jeg fryser på ryggen av snart 25 år senere.

Mnouchkine er en lederstjerne, et ikon, uten tvil.

Men det er et annet ikon jeg sitter her og tenker på.

Jeg tenker på Ingemar Bergmann fordi jeg leste at kampen om arven etter mesteren (i følge Dagbladet) er i gang, mor og datter Ullmann står side om side i kampen for å bevare husene og den lille kinoen som står igjen etter ham på Fårö i den svenske skjærgården.

Bergmann la vekk filmkameraet etter styrkeprøven "Fanny og Alexander" - og sa lakonisk i et tv-program like etter:

"Det er ikke like stas med Bergmann etter at han sluttet å filme. Jeg merker det på skuespillerne, de logrer ikke på samme måte lenger" Vel.

Det er mulig det var Ingemar Bergmann som skulle hatt en pris i går?

Ting tar så lang tid, og tiden går så fort. Sporene blåser igjen etter et menneske.

En vakker anekdote om Bergmann er slik: (jeg vet ikke om det er sant)

Det sies at filmskaperen alltid spilte Mahler med vinduene åpne hver morgen, og at de ville kaninene satt ute i gresset med ørene rett opp og lyttet andektige.

Men den morgenen han døde satt de stille med ørene hengende ned.

En plutselig stillhet.

Nå er det en Bergmann-boom på teatrene.

"HØSTSONATEN" går med stor suksess, og teaterversjonen av "FANNY OG ALEXANDER" er på trappene.

Gode krefter vil at eiendommene på Fårö skal komme kunstnere fra hele verden til gode.

Jeg håper virkelig at det vil skje.

Til sist en liten snutt fra hans siste manus "SARABAND" - en av de vakreste monologene.

"Jeg er ikke så redd for døden lenger.

Jeg drømmer om den hver natt.

Det foregår slik.

Jeg går den lille stien ned mot stranden.

Det er så stille.

Og der, borte ved grinden, kommer en kvinne gående mot meg.

Hun har en strikkejakke, et blått skjørt, og håret er i en tykk flette nedover ryggen.

Hun kommer mot meg. Stadig nærmere.

Og da ser jeg, da ser jeg - at det er jo Anna.

Anna.

Og da forstår jeg at jeg er død"

(egen oversettelse)

Håper noen som sto ham nær vil fortsette å stå ved den samme grinden.

Kjenne inspirasjon, ydmykhet, for dette korte livet.

Undring over dette merkelige marionettenes liv.