I GÅR GIKK DEN INTERNASJONALE IBSEN-PRISEN til Ariane Mnouchkine - den legendariske lederskikkelsen for Théatre de Soleil utenfor Paris. Jeg har møtt henne en gang, sett en av hennes oppsetninger på dette fantastiske teateret, en seanse som varte i syv korte timer med innlagt suppe og kaffe midtveis i et storslått drama.
Jeg var der (litt namedropping) sammen med castet til Ingemar Bergmanns "Kung Lear" som gjestet den franske hovedstaden, og sammen med bl.a Lena Olin, Jarl Kulle, Ewa Fröling, Margeretha Byström og mange flere, ble vi stuet inn i en buss, kjørt ut av storbyen, og fikk treffe henne og hennes kompani.
En stor opplevelse som jeg fryser på ryggen av snart 25 år senere.
Mnouchkine er en lederstjerne, et ikon, uten tvil.
Men det er et annet ikon jeg sitter her og tenker på.
Jeg tenker på Ingemar Bergmann fordi jeg leste at kampen om arven etter mesteren (i følge Dagbladet) er i gang, mor og datter Ullmann står side om side i kampen for å bevare husene og den lille kinoen som står igjen etter ham på Fårö i den svenske skjærgården.
Bergmann la vekk filmkameraet etter styrkeprøven "Fanny og Alexander" - og sa lakonisk i et tv-program like etter:
"Det er ikke like stas med Bergmann etter at han sluttet å filme. Jeg merker det på skuespillerne, de logrer ikke på samme måte lenger" Vel.
Det er mulig det var Ingemar Bergmann som skulle hatt en pris i går?
Ting tar så lang tid, og tiden går så fort. Sporene blåser igjen etter et menneske.
En vakker anekdote om Bergmann er slik: (jeg vet ikke om det er sant)
Det sies at filmskaperen alltid spilte Mahler med vinduene åpne hver morgen, og at de ville kaninene satt ute i gresset med ørene rett opp og lyttet andektige.
Men den morgenen han døde satt de stille med ørene hengende ned.
En plutselig stillhet.
Nå er det en Bergmann-boom på teatrene.
"HØSTSONATEN" går med stor suksess, og teaterversjonen av "FANNY OG ALEXANDER" er på trappene.
Gode krefter vil at eiendommene på Fårö skal komme kunstnere fra hele verden til gode.
Jeg håper virkelig at det vil skje.
Til sist en liten snutt fra hans siste manus "SARABAND" - en av de vakreste monologene.
"Jeg er ikke så redd for døden lenger.
Jeg drømmer om den hver natt.
Det foregår slik.
Jeg går den lille stien ned mot stranden.
Det er så stille.
Og der, borte ved grinden, kommer en kvinne gående mot meg.
Hun har en strikkejakke, et blått skjørt, og håret er i en tykk flette nedover ryggen.
Hun kommer mot meg. Stadig nærmere.
Og da ser jeg, da ser jeg - at det er jo Anna.
Anna.
Og da forstår jeg at jeg er død"
(egen oversettelse)
Håper noen som sto ham nær vil fortsette å stå ved den samme grinden.
Kjenne inspirasjon, ydmykhet, for dette korte livet.
Undring over dette merkelige marionettenes liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar