DER Æ HØRE TELL?

WIDERØEFLYET KILER SEG INN DEN TRANGE FJORDEN.

Vi lander skjelvne på Sørkjosen flystripe, vakler ut i vind og regn.

Lufta er frisk og fuktig, sjøluft, skodde, vind, regn.

Jeg romantiserer, jeg vet det, men etter måneder borte fra Nord-Norge, særlig Troms, mitt barndomsland, tenker jeg høyt på bredt nordnorsk:

DET ER FAEN MEG HER Æ HØRE TELL!

*

Hvorfor i huleste bor jeg i Oslo?

Henger rundt på Løkka med sure kjerringer, iltre mødre med barnevogner, tre i bredden, ammekluter, designervann, ruccola og grønn te?

JEG ER SÅ LEI MAT "WITH A TWIST", CROSSOVER OG FUSION.

Jeg sitter her med en stor porsjon salt lapsakus og et glass saft, helt ok!

Jeg er så trøtt på Hotel Havanna og Gutta på Haugen, snobbete servitører og kaffe latte, dobbel cortado og alle de greiene der.

Når jeg kommer hjem skal jeg gå på Pascal og bestille en vanlig kaffe med fløte og spørre litt inkvisitorisk om de kanskje har vaffler?

*

Her er det kaffe i alt for små kopper, med en blå rosekant øverst, Vestlandslefse i små pakker, vaffeljernet freser lykkelig på bordet i spisesalen, og det er ikke et menneske her, puh!

*

Jeg har snakket nedsettende om Nord-Norge i selskapslivet, ikke vært insisterende på at jeg kommer fra et lite fjordhøl i Troms, at jeg er ei bondetuppe med samisk far.

Men nå står jeg fram med hele elendigheten.

Jeg er rotnorsk bondeknøl med hang til lange perioder i Paris!

*

Jeg sitter her på dette lille rommet, kanskje ikke mer enn åtte ti kvadrat.

Her er ingen designertapet, ingen badekåper eller fancy lavendelsåpestykker.

En grønn sovesofa i stripete ull, en smal enkeltseng, et lite bord, en stol, en servant, et bittelite frotéhåndkle, that's it. En trang dusj med imitert marmor på veggene.

HER ER DET NORGE JEG KJENNER, SAVNER OG TRIVES I.

*

Ok at jeg har en slags adresse i Paris, at jeg kan like litt fransk kaffe og litt sofistikeri av og til.

At Nord-Norge som jeg en gang rømte fra er for lite og for trangt i det lange løp.

I snart fem år har jeg "payed my rent in the tower of song" i Mo i Rana, jeg vet hva jeg snakker om. Men når jeg sitter der på kafeene på Bld. St. Germain og ser en dame komme med en bukett gule balblom i kurven på vei hjem fra markedet faller jeg i sentimentale tanker.

*
Vi har et fjell hjemme i Malangen som heter Kvannfjellet.

Når som helst kan jeg lukke øynene og se konturene av nettopp det fjellet.

Jeg gikk opp til toppen med min far første gang da jeg var seks år.

Vi så utover det veldige landskapet.

Ja, det var lykke også, absolutt lykke.

*

Nå skal jeg terpe noen sider til jobben jeg skal gjøre i morgen.

Noen sider fra "Paa gjengrodde stier"

Ting henger sammen.

Det er fint.

Veldig fint faktisk.

*

Og etterhvert som livet tikker og går, så er man stadig på rømmen.

Jeg vet det, og det er helt fint det også.

Kvannfjellet har alltid vært der, er der, og vil alltid være der.

UR MARIONETTERNAS LIV

I GÅR GIKK DEN INTERNASJONALE IBSEN-PRISEN til Ariane Mnouchkine - den legendariske lederskikkelsen for Théatre de Soleil utenfor Paris.

Jeg har møtt henne en gang, sett en av hennes oppsetninger på dette fantastiske teateret, en seanse som varte i syv korte timer med innlagt suppe og kaffe midtveis i et storslått drama.

Jeg var der (litt namedropping) sammen med castet til Ingemar Bergmanns "Kung Lear" som gjestet den franske hovedstaden, og sammen med bl.a Lena Olin, Jarl Kulle, Ewa Fröling, Margeretha Byström og mange flere, ble vi stuet inn i en buss, kjørt ut av storbyen, og fikk treffe henne og hennes kompani.

En stor opplevelse som jeg fryser på ryggen av snart 25 år senere.

Mnouchkine er en lederstjerne, et ikon, uten tvil.

Men det er et annet ikon jeg sitter her og tenker på.

Jeg tenker på Ingemar Bergmann fordi jeg leste at kampen om arven etter mesteren (i følge Dagbladet) er i gang, mor og datter Ullmann står side om side i kampen for å bevare husene og den lille kinoen som står igjen etter ham på Fårö i den svenske skjærgården.

Bergmann la vekk filmkameraet etter styrkeprøven "Fanny og Alexander" - og sa lakonisk i et tv-program like etter:

"Det er ikke like stas med Bergmann etter at han sluttet å filme. Jeg merker det på skuespillerne, de logrer ikke på samme måte lenger" Vel.

Det er mulig det var Ingemar Bergmann som skulle hatt en pris i går?

Ting tar så lang tid, og tiden går så fort. Sporene blåser igjen etter et menneske.

En vakker anekdote om Bergmann er slik: (jeg vet ikke om det er sant)

Det sies at filmskaperen alltid spilte Mahler med vinduene åpne hver morgen, og at de ville kaninene satt ute i gresset med ørene rett opp og lyttet andektige.

Men den morgenen han døde satt de stille med ørene hengende ned.

En plutselig stillhet.

Nå er det en Bergmann-boom på teatrene.

"HØSTSONATEN" går med stor suksess, og teaterversjonen av "FANNY OG ALEXANDER" er på trappene.

Gode krefter vil at eiendommene på Fårö skal komme kunstnere fra hele verden til gode.

Jeg håper virkelig at det vil skje.

Til sist en liten snutt fra hans siste manus "SARABAND" - en av de vakreste monologene.

"Jeg er ikke så redd for døden lenger.

Jeg drømmer om den hver natt.

Det foregår slik.

Jeg går den lille stien ned mot stranden.

Det er så stille.

Og der, borte ved grinden, kommer en kvinne gående mot meg.

Hun har en strikkejakke, et blått skjørt, og håret er i en tykk flette nedover ryggen.

Hun kommer mot meg. Stadig nærmere.

Og da ser jeg, da ser jeg - at det er jo Anna.

Anna.

Og da forstår jeg at jeg er død"

(egen oversettelse)

Håper noen som sto ham nær vil fortsette å stå ved den samme grinden.

Kjenne inspirasjon, ydmykhet, for dette korte livet.

Undring over dette merkelige marionettenes liv.

"HELLO DOLLY"

Verdens mest berømte sau var fra England og ble døpt Dolly, var en klonet stakkar som det ikke gikk så bra med. Og for de fleste sauer går det samme vei i disse tider...

I dag tenker jeg ikke på Siv, ikke på Erna eller Jens, selv om ordet saueflokk muligens kan brukes om hovedrolleinnehaverne i valgkampen.

Nei, i dag tenker jeg bare på en eneste ting.

Jeg tenker på FÅR I KÅL!

Mange mennesker har et pietistisk, nesten hellig forhold til får i kål.

Denne retten, og ett par andre skal du ikke kødde med.

Jeg kødder med får i kålen, som jeg kødder med pinnekjøtt og ribbe, kjøttkaker og lammestek.

Det er noe eget å sitte ved et langbord sammen med gode venner, med øl og dram, når en stor gryte med får i kål seiler inn.

Får i kålen er flaggskipet i norsk kokekunst, selv om retten strengt tatt stammer fra Irland, vel...

Min får i kål har tatt opp i seg noe av ingrediensene som finnes i Irish Stew.

Den kommer her:

Lamme kjøtt, så mye du trenger.

Kål selvfølgelig, men også gulrøtter og persillerøtter.

Hvitløk og masse bladpersille.

Havsalt og hel pepper, ikke legg pepperet i en sånn fiffig beholder, det er for pyser.

Legg disse tingene lagvis i en gryte og kok sakte, lenge, til ferdig.

Røde pimpernelle-poteter.

Øl og dram.

Bon appetit.

Jeg lagde denne varianten på Sørlandet en gang.

En av gjestene ble så forbanna at han nektet å spise.

Men så er jo livretten der nede noe grått viskelær-aktig som en gang var en potet, og innerst inne en svett flesketerning.

Unnskyld kompe-lovers, jeg kan bare ikke like de greiene der.

Men for all del. Hver sin lyst.

Og.

Glem dessert.

Det er det ingen som orker.

*

ØSTERS HOS GERARD DEPARDIEU

L'ÉCAILLE DE LA FONTAINE - 15 rue Gaillon - 75002 Paris - Tlf. 01 47 42 02 99

(huitres et coquillages)

OM DU HAR ET MAGERT FERIEBUDSJETT, STYR UNNA DETTE STEDET.

Men om du har noen tusenlapper å avse, noen gode venner du vil svi dem av sammen med, unn deg en kveld hos Depardieu ved gamle Opera Garnier i Paris´mest sofistikerte strøk.

Det er også en fordel at du liker skalldyr, for det er kun det som står på menyen.

Min venninne (lyder blandt venner navnet "snitter og logistikk) satt i telefonen i uker med dette stedet før vi ble tilgodesett en audiens i østershimmelen.

Og dette er virkelig en himmel av reker, scampi, østers, krabber, snegler, skjell i alle varianter, servert på store stettefat med knust is, sitron og lime, hjemmebakt brød og aioli to die for!

Maten er som skuespilleren som eier stedet.

Overdådig, smakfull, sober og enkel, rendyrket artisteri til fingerspissene.

Servitørene er usnobbete.

Glir som vennlige skygger med vannmugger, vin, og skylleboller på de høyrøde myke heldekketeppene.

De har sett og møtt det meste.

Her vanker éliten av verdens kultur, men også bønder i byen som oss.

Og du blir like godt mottatt om du er madame Sarkozy eller en mindre kjent skuespiller fra Nordland Teater.

En av mine venner, en skuespiller fra det høye nord sukket og sa til en av de kvinnelige servitørene:

"Herre Gud, jeg er så mett, tror jeg må legge med ned et øyeblikk"

Hvorpå damen straks ilte til med en pute, og sa: "Be my guest"

For her er det myke sofaer og høyt under taket.

Du kan sitte i timer ved bordet.

Ta en kaffepause, før du legger inn en ny sekser med havsalte østers fra Normandie.

Og når natten faller på vakler du blakk, mett og lykkelig oppover Bld. Haussmann.

Vi er en liten gjeng.

Vi kaller oss Culinaris Vulgaris.

Neste gang går turen til Baskerland, til et av Europas beste spisesteder.

Kampen om å få et bord er allerede i gang.

ANDRE PARIS-TIPS

Chez Marianne - Rue des Rossiers - Marais

(tapas)

Café Zephfyr - Bld. Montmartre

(min favoritt frokostplass - og lunsj)

(to billige og hyggelige steder)

KVINNER I NORSK FILM?

(fra "Eksil" av Sven Henriksen - Foto: Ketil Born - NT 2006-7)

Det går sakte og sikkert mot kvotering av kvinner i norsk film.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det, men, kvinner må til.

Helt klart!

Jeg tenker, det er ikke så lenge siden vi hadde en kvinnestim i norsk film.

Jeg er ikke sikker, men jeg mener den begynte med Edith Calmar, videre til Anja Breien, Margrethe Robsahm, Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen og Vibeke Idsøe og Mona j. Hoel.

Hva gikk galt?

Eller var det noe som gikk galt?

Var filmene alle disse kvinnene lagde kvinnefilmer, kvinnehistorier?

Ok, la ga, "Hustruer" er vel strengt tatt "kvinnefilmer", selv om de like mye handlet om mannen som om kvinnen, men ja, "Hustruer"var nok "kvinnefilmer"

Var "Hud", "Måker" og "Høvdingen" kvinnefilmer?

Var "Jakten på Nyresteinen" det?

Eller "Når nettene blir lange"?

Nei.

Lenger tilbake.

"Fjolls til fjells"?

"Arven"?

"Smykketyven"?

Nei.

Men hvorfor er det ikke blitt forsket mer på denne lange gullalderen med kvinner bak kamera?

En nøkkelreplikk i "Hustruer", jeg tror det er i den første filmen, er:
"Jula ligger i fryser'n!"

En klar beskjed til mannen, ungene.

Nå får dere faen meg ordne opp sjøl, jeg gidder ikke mer.

(Nå skal mamma avgårde i tre måneder for å lage spillefilm)

Slik pappa sier.

Ha det bra kone.

Ha det bra unger!

Ha det gressplen og huset!

Pappa stikker nå!

Vi får se om de kvotertere kvinnene tør å legge jula i fryseboksen.

Håper det!

Håper det veldig!

Etter en endeløs rekke med filmer om far som svikter, hadde det vært deilig å se kjernefamilien fra en annen vinkel.

Eller i det hele tatt slippe å se den.

På film, vel og merke.