BARNETS BESTE - TALLENES TALE...

TALLENES TALE.

Politikere, og folk flest, elsker å bruke forskning fra våre naboland, land vi kan sammenligne oss med, for å forsvare egen politikk, egne, ofte bastante holdninger.

*

Nå ligger den her, rapporten fra Danmark, forskningsrapporten om barn som vokser opp hos lesbiske mødre. Og, tallenes tale er klar, entydig:

Barn som vokser opp hos lesbiske blir mer robuste, klarer seg bedre, har minst kontakt med psykiatrisk hjelpeapparat og helsevesen generelt.

Lik det eller ikke. Men slik er det.

*
Selv om den "normale modellen" med at barn skal vokse opp med biologiske foreldre, en av hvert kjønn har all statistikk mot seg, fremholdes den av mange som den eneste rette.

Flertallet hevder til og med at et barn kan ta skade av å vokse opp hos homofile.

*

Ok, jeg får ta hele den sedvanlige monologen:

Nei, det er ingen selvfølge å få barn.

Nei, ikke alle homofile egner seg til å bli foreldre.

Nei, ikke alle lesbiske vil ha barn.

Nei, alle homofile krever ikke å få barn.

Nei, alle barn som vokser opp hos homofile blir ikke homofile.

Ja, de fleste som er "blitt" homofile er vokst opp i den "normale" modellen.

Ja, det er mange fantastiske foreldre som lager og oppdrar egne biologiske barn.

Ja, det er mange heterofile som ikke skiller seg, som har trygge hjem for barn å leve i.

Ja, det finnes foreldre som ikke vil ha barn.

Ja, det finnes mange homofile som ikke vil ha barn.

Og:

Nei, jeg vil ikke ha barn, ikke egne, og ikke adopterte.

*

Men nå sier altså tung seriøs forskning at det barn trenger er kjærlighet og trygghet.

At lesbiske og homofile som velger å få barn er reflekterte rundt dette store alvorlige valget det er å sette et barn til verden, slik også mange heterofile er...

*

Her i huset lukter det nybakt brød, alle gulvene er vasket, ingen gråter eller er fyllesyke på en søndag formiddag, men det i seg selv er ingen argumenter for å slippe et lite barn inn i huset.

Vi har tenkt på det, vi har snakket om det, vi har valgt det bort.

For: Om vi skulle hatt et barn eller to i huset, hadde vi måtte legge om livene våre.

Det vil vi ikke.

Og derfor hadde det ikke vært til barnets beste å komme inn i våre liv.

Vi reiser for mye, vi jobber for mye, vi har ikke tid.

Et barn er ikke noe du skaffer deg bare fordi alle andre gjør det, som et kjøleskap eller en ny bil.

Et barn krever hele deg resten av livet.

*

Denne avgjørelsen har vært tung og ta.

Men den springer ut av en turbulent barndom i den "normale" og "perfekte" modellen, til og med med Jesus og Gud i alle rom.

At noen bakte brød og vasket gulvet i mitt barndomshjem er fine minner.

Men det er ikke det jeg husker best.

Å SE SIN ELSKEDE PÅ AVSTAND...

JEG HUSKER EN GAMMEL SANG, DEN GÅR OMTRENT SLIK:

"Nærast er du når du er borte, noko er borte når du er nær.

Dette kaller eg kjærleik, eg veit ikke kva det er."

*
Noen ganger har jeg et litt vanskelig forhold til ting og mennesker jeg elsker.

Fedrelandet for eksempel.

Men ofte hjelper det å se ting på avstand.

*

Jeg har bodd i dette fedrelandet i over femti år, i dette lille landet, en avkrok i verden, full av rike mennesker, de rikeste og de sykeste på kloden.

Og noen fattige selvfølgelig. Men stort sett lever vi godt i dette landet, stort sett.

Når du har levd over femti år et sted begynner du å se noen lengre linjer, du ser noen sammenhenger, du ser forandringer, til det bedre, til det verre.

Og, jo mer kunnskap desto mer sorg.

*
Det tar tid å bli et menneske, som det tar tid å bli en nasjon.

Det tar tid å finne sin form som et levende vesen, befinne seg vel inne i en menneskekropp, som det tar tid å finne sin form som nasjon innenfor grenselinjene på et kart.

*

Det landet jeg ble født inn i en sommerdag i 1955 er ikke det landet jeg lever i nå.

En undersøkelse jeg leste om i Aftenposten fortalte at nordmenn er de mest naive menneskene i hele Europa. Jeg synes på en måte det er litt fint.

Vi stoler på hverandre, vi tror godt om naboen, vi hjelper hverandre.

Vi lever i verdens beste land, og det er en tung diagnose å leve med i det lange løp.

*

I Norge har vi helt egne verdier. Vi går på tur. Vi røyker ikke inne. Vi er glad i barn.

Vi er sosialdemokrater i våre hjerter, men vi vil gjerne bli rikere.

Hver lørdag sitter vi håpefulle med Lottokuppongene i sofaen og venter på lykketallene som aldri kommer vår vei.

Vi er frenetisk opptatt av at ingen skal ha mer enn andre.

Vi raser over at Rimi-Hagen vil ta med seg formuen til utlandet, men mange av oss stemmer på det motsatte av solidaritet og sosialisme. Vi er mot narkotika, mot sprøyterom, mot reklame for alkohol, men vi lar over hundre mennesker dø på gaten i Oslo hvert år.

Vi støtter de sulte barna i Afrika, som vi tror er et trist lite sted som mangler vann og mat, men som er et stort kontinent med mange land, språk, religioner og kulturer.

Som har et "soundtrack" som overgår vår hjemlige grå tristesse.

Så vi går rundt på dørene med bøsser, det gjør godt for samvittigheten i verdens beste land.

*

Men langt bak i hjernebarken vet vi at noe er feil, vi aner kanten av stupet, vet at det er en måler under sengene våre som tikker og går. Så vi løper ut og kjøper en ny seng, en bløt overmadrass, men vi sover stadig dårligere om nettene. Vi ligger på verdenstoppen av brukte doser med syntetiske preparater for god nattesøvn her i paradiset.

*
Det er godt å se sin elskede på avstand.

Se denne sprukne krukka som politikerne stadig prøver å lime sammen.

Men, det lages ikke dundyner for dårlig samvittighet, ingen drømmeputer for gode drømmer.

Når en lommebok er full, så er den full. Det er ikke noe mer med det.

*

Nordmenns hovedbeskjeftigelse og trøst denne senhøsten er "Skal vi danse?"

Kanskje et sunnhetstegn, jeg vet ikke?
De danset visst på dekket når Titanic sank...

Drakk champagne, sies det.

*

Min elskede gjør seg best på avstand.

Helt klart.

Jeg kan se deg for meg, med høy himmel og klar luft, ditt nedslåtte blikk.

NÅR EN KONGE TALER

DENNE UKEN KOM KONGEN TIL SAPMI.

For de som ikke vet det betyr Sapmi de områdene som samene mener samene bor, les indre Finnmark, der Sametinget og de store samiske kultur-institusjonene ligger.

*
Kongen kom. Og kongen talte til folket slik en konge gjerne gjør når han kommer.

Vanligvis er konger runde og blide, snakker i generelle vendinger, støter ingen, kommer med små lokale tilsnitt i talen som rådgivere og de som skriver kongens taler har satt seg inn i.

Men denne gangen tok kongen et stygt ord i munnen.

Nei, han spyttet det ikke ut, han freste det ikke, han sa det med den største selvfølgelighet.

Homoseksuelle, sa han, helt uten dikkedarier, rett ut sa han det, det stygge ordet.

*

Og en respresentant fra Sametinget måtte jo selvfølgelig følge opp med en replikk, slik politikere gjerne må når noen har sagt noe som man ikke trodde skulle bli sagt eller som ingen forventet skulle stå i det kongelige manuskript, så hun sa:

Jo, ja, vi samene må jo snart begynne å snakke om VANSKELIGE ting, vi som alle andre.

(det rislet såvidt i søljene på brystet hennes, hun så slett ikke komfortabel ut)

Og vips, der slapp katta ut av sekken, for i Sapmi regnes homoseksualitet som, ja, VANSKELIG.

Noen politiske stemmer har til og med hevdet at slikt ikke finnes i Sapmi, og om det skulle være slik, er ikke det en sak for et politisk organ som Sametinget, folks privatliv er privat, ja!

*

De fleste av oss vet at homoseksualitet finnes, selv blandt hunder, katter og aper er det blitt påvist kjærlighet mellom individer av samme kjønn.

*

Vel, jeg tror ikke denne redselen for homoer og lesber er symtomatisk for Sapmi, det gjelder nok alle "små" samfunn, bygder og dalfører.

Og de fleste homofile rømmer bygda for å kunne leve ut sine liv i store byer sammen med mennesker som viser empati og ikke bryr seg om hvem du ligger med i sengehalmen.

*

Vanligvis, i Sapmi, sier kongen unnskyld for alt det staten har påført urbefolkningen.

Men ikke denne gangen. Denne gangen tok han det stygge ordet i munnen.

Det stygge ordet som ikke må hefte ved vår egen sønn eller datter, helst ingen i vår egen familie. Han sa det rett ut. Ta dem inn i varmen, sa han.

*

Så får vi se da, hvordan det går med kjærligheten i Sapmi.

En dag, når to reindriftsutøvere av samme kjønn leter etter kjærligheten på fjernsyn sammen med Katrine Moholt i "Jakten på kjærligheten" er vi der, eller når to mannlige koftekledde menn danser tett tango i "Skal vi danse?" nærmer vi oss.

Jeg har hørt at samene er så glade i dette programmet.

*

Kjærlighetet mellom to mennesker er ikke farlig.

Den har bare så mange ulike fasonger.

Du kan like det eller hate det.

Men du kan ikke gjøre noe med det.

Det har selv en gammel monark forstått!

EI BRYGGE I VERDEN I NORD

DU SKAL NÆRME DEG DEN LANGSOMT I FRA SJØEN.

DU SKAL SE EI GAMMEL KIRKE SPEILT I HAV synger Kari Bremnes i en gammel sang.

Jeg har vært 19 dager i nord. 19 høstdager i vind og blåst. Jeg har sittet tett mot et regnvått vindu på nordgående hurtigbåt, sett folk gå ombord, i land.

Gamle damer og menn som kan hav og himmel, som ikke lar seg vippe av pinnen av litt sjøgang.

*

Det er noe gammeldags vakkert med det å ta båt, en slags "slow traveling" - inn en fjord, rundt et nes, over et åpent stykke sjø. Det lukter kaffe og kanel, lefse og vassen wienerpølse.

Du finner deg selv studerende et kart på veggen.

En stump glede i brystet over å vite hvor man er, langt nord i en ukjent fjord.

Selv doen tar deg tilbake til den gangen hurtigruta var den eneste livslinja mot den store verden der ute, den du drømte om, men som du aldri trodde du skulle få oppleve.

*

Nå er jeg en bereist mann. Jeg beveger meg i de parisiske gatene med urban selvfølgelighet.

Jeg tar ofte en tur til Berlin eller Roma.

Jeg har sittet og sett sola gå ned i det indiske hav. Jeg har vært de fleste steder.

En vagabond som gråter bak et stripete vindu i morgentåke et sted i Troms.

En stadig reisende som kjenner et sug av lengsel ved synet av en kvinne i slitt vinterkåpe med pelskrage, blikket til en gammel mann med kjeledress fra Felleskjøpet, en caps med ordet "Guldgosse" i rødt over den nedtrukne bremmen. Så stille. Så uten fakter sitter han der med en tom kaffekopp og studerer travkuppongene sine. Det kunne vært min far, eller en onkel.

Jeg hater å si det, men det heter røtter.

Det du kommer fra.

Hjemme.

*

Det sies at de fleste vender hjem til slutt.

Jeg er ikke der, ikke ennå.

Men drømmen om å gå i land vokser seg større dag for dag.

Være den som står på kaia og tar i mot.

Være den som ikke skal med båten, men som skal vandre stille opp til det lille huset.

Han som har sett alt og ingenting.

*

Jeg skal være reisende i noen år til, tror jeg, håper jeg.

Men en dag, kanskje en tidlig morgentime, før de fastboende har stått opp, skal jeg gå i land.

Stille, som en fremmed skal jeg lempe veskene mine over ripa.

Tenne en sigarett. Kjenne nøkkelen i lomma.

Vite at reisen er slutt.

Jeg vet ikke hvor den kaia er.

Jeg vet ikke hvor huset er.

Men jeg vet det når jeg ser det.

*

For et sted i verden finns et sted "som eide morradrømman mine før"

DER Æ HØRE TELL?

WIDERØEFLYET KILER SEG INN DEN TRANGE FJORDEN.

Vi lander skjelvne på Sørkjosen flystripe, vakler ut i vind og regn.

Lufta er frisk og fuktig, sjøluft, skodde, vind, regn.

Jeg romantiserer, jeg vet det, men etter måneder borte fra Nord-Norge, særlig Troms, mitt barndomsland, tenker jeg høyt på bredt nordnorsk:

DET ER FAEN MEG HER Æ HØRE TELL!

*

Hvorfor i huleste bor jeg i Oslo?

Henger rundt på Løkka med sure kjerringer, iltre mødre med barnevogner, tre i bredden, ammekluter, designervann, ruccola og grønn te?

JEG ER SÅ LEI MAT "WITH A TWIST", CROSSOVER OG FUSION.

Jeg sitter her med en stor porsjon salt lapsakus og et glass saft, helt ok!

Jeg er så trøtt på Hotel Havanna og Gutta på Haugen, snobbete servitører og kaffe latte, dobbel cortado og alle de greiene der.

Når jeg kommer hjem skal jeg gå på Pascal og bestille en vanlig kaffe med fløte og spørre litt inkvisitorisk om de kanskje har vaffler?

*

Her er det kaffe i alt for små kopper, med en blå rosekant øverst, Vestlandslefse i små pakker, vaffeljernet freser lykkelig på bordet i spisesalen, og det er ikke et menneske her, puh!

*

Jeg har snakket nedsettende om Nord-Norge i selskapslivet, ikke vært insisterende på at jeg kommer fra et lite fjordhøl i Troms, at jeg er ei bondetuppe med samisk far.

Men nå står jeg fram med hele elendigheten.

Jeg er rotnorsk bondeknøl med hang til lange perioder i Paris!

*

Jeg sitter her på dette lille rommet, kanskje ikke mer enn åtte ti kvadrat.

Her er ingen designertapet, ingen badekåper eller fancy lavendelsåpestykker.

En grønn sovesofa i stripete ull, en smal enkeltseng, et lite bord, en stol, en servant, et bittelite frotéhåndkle, that's it. En trang dusj med imitert marmor på veggene.

HER ER DET NORGE JEG KJENNER, SAVNER OG TRIVES I.

*

Ok at jeg har en slags adresse i Paris, at jeg kan like litt fransk kaffe og litt sofistikeri av og til.

At Nord-Norge som jeg en gang rømte fra er for lite og for trangt i det lange løp.

I snart fem år har jeg "payed my rent in the tower of song" i Mo i Rana, jeg vet hva jeg snakker om. Men når jeg sitter der på kafeene på Bld. St. Germain og ser en dame komme med en bukett gule balblom i kurven på vei hjem fra markedet faller jeg i sentimentale tanker.

*
Vi har et fjell hjemme i Malangen som heter Kvannfjellet.

Når som helst kan jeg lukke øynene og se konturene av nettopp det fjellet.

Jeg gikk opp til toppen med min far første gang da jeg var seks år.

Vi så utover det veldige landskapet.

Ja, det var lykke også, absolutt lykke.

*

Nå skal jeg terpe noen sider til jobben jeg skal gjøre i morgen.

Noen sider fra "Paa gjengrodde stier"

Ting henger sammen.

Det er fint.

Veldig fint faktisk.

*

Og etterhvert som livet tikker og går, så er man stadig på rømmen.

Jeg vet det, og det er helt fint det også.

Kvannfjellet har alltid vært der, er der, og vil alltid være der.

UR MARIONETTERNAS LIV

I GÅR GIKK DEN INTERNASJONALE IBSEN-PRISEN til Ariane Mnouchkine - den legendariske lederskikkelsen for Théatre de Soleil utenfor Paris.

Jeg har møtt henne en gang, sett en av hennes oppsetninger på dette fantastiske teateret, en seanse som varte i syv korte timer med innlagt suppe og kaffe midtveis i et storslått drama.

Jeg var der (litt namedropping) sammen med castet til Ingemar Bergmanns "Kung Lear" som gjestet den franske hovedstaden, og sammen med bl.a Lena Olin, Jarl Kulle, Ewa Fröling, Margeretha Byström og mange flere, ble vi stuet inn i en buss, kjørt ut av storbyen, og fikk treffe henne og hennes kompani.

En stor opplevelse som jeg fryser på ryggen av snart 25 år senere.

Mnouchkine er en lederstjerne, et ikon, uten tvil.

Men det er et annet ikon jeg sitter her og tenker på.

Jeg tenker på Ingemar Bergmann fordi jeg leste at kampen om arven etter mesteren (i følge Dagbladet) er i gang, mor og datter Ullmann står side om side i kampen for å bevare husene og den lille kinoen som står igjen etter ham på Fårö i den svenske skjærgården.

Bergmann la vekk filmkameraet etter styrkeprøven "Fanny og Alexander" - og sa lakonisk i et tv-program like etter:

"Det er ikke like stas med Bergmann etter at han sluttet å filme. Jeg merker det på skuespillerne, de logrer ikke på samme måte lenger" Vel.

Det er mulig det var Ingemar Bergmann som skulle hatt en pris i går?

Ting tar så lang tid, og tiden går så fort. Sporene blåser igjen etter et menneske.

En vakker anekdote om Bergmann er slik: (jeg vet ikke om det er sant)

Det sies at filmskaperen alltid spilte Mahler med vinduene åpne hver morgen, og at de ville kaninene satt ute i gresset med ørene rett opp og lyttet andektige.

Men den morgenen han døde satt de stille med ørene hengende ned.

En plutselig stillhet.

Nå er det en Bergmann-boom på teatrene.

"HØSTSONATEN" går med stor suksess, og teaterversjonen av "FANNY OG ALEXANDER" er på trappene.

Gode krefter vil at eiendommene på Fårö skal komme kunstnere fra hele verden til gode.

Jeg håper virkelig at det vil skje.

Til sist en liten snutt fra hans siste manus "SARABAND" - en av de vakreste monologene.

"Jeg er ikke så redd for døden lenger.

Jeg drømmer om den hver natt.

Det foregår slik.

Jeg går den lille stien ned mot stranden.

Det er så stille.

Og der, borte ved grinden, kommer en kvinne gående mot meg.

Hun har en strikkejakke, et blått skjørt, og håret er i en tykk flette nedover ryggen.

Hun kommer mot meg. Stadig nærmere.

Og da ser jeg, da ser jeg - at det er jo Anna.

Anna.

Og da forstår jeg at jeg er død"

(egen oversettelse)

Håper noen som sto ham nær vil fortsette å stå ved den samme grinden.

Kjenne inspirasjon, ydmykhet, for dette korte livet.

Undring over dette merkelige marionettenes liv.

"HELLO DOLLY"

Verdens mest berømte sau var fra England og ble døpt Dolly, var en klonet stakkar som det ikke gikk så bra med. Og for de fleste sauer går det samme vei i disse tider...

I dag tenker jeg ikke på Siv, ikke på Erna eller Jens, selv om ordet saueflokk muligens kan brukes om hovedrolleinnehaverne i valgkampen.

Nei, i dag tenker jeg bare på en eneste ting.

Jeg tenker på FÅR I KÅL!

Mange mennesker har et pietistisk, nesten hellig forhold til får i kål.

Denne retten, og ett par andre skal du ikke kødde med.

Jeg kødder med får i kålen, som jeg kødder med pinnekjøtt og ribbe, kjøttkaker og lammestek.

Det er noe eget å sitte ved et langbord sammen med gode venner, med øl og dram, når en stor gryte med får i kål seiler inn.

Får i kålen er flaggskipet i norsk kokekunst, selv om retten strengt tatt stammer fra Irland, vel...

Min får i kål har tatt opp i seg noe av ingrediensene som finnes i Irish Stew.

Den kommer her:

Lamme kjøtt, så mye du trenger.

Kål selvfølgelig, men også gulrøtter og persillerøtter.

Hvitløk og masse bladpersille.

Havsalt og hel pepper, ikke legg pepperet i en sånn fiffig beholder, det er for pyser.

Legg disse tingene lagvis i en gryte og kok sakte, lenge, til ferdig.

Røde pimpernelle-poteter.

Øl og dram.

Bon appetit.

Jeg lagde denne varianten på Sørlandet en gang.

En av gjestene ble så forbanna at han nektet å spise.

Men så er jo livretten der nede noe grått viskelær-aktig som en gang var en potet, og innerst inne en svett flesketerning.

Unnskyld kompe-lovers, jeg kan bare ikke like de greiene der.

Men for all del. Hver sin lyst.

Og.

Glem dessert.

Det er det ingen som orker.

*

ØSTERS HOS GERARD DEPARDIEU

L'ÉCAILLE DE LA FONTAINE - 15 rue Gaillon - 75002 Paris - Tlf. 01 47 42 02 99

(huitres et coquillages)

OM DU HAR ET MAGERT FERIEBUDSJETT, STYR UNNA DETTE STEDET.

Men om du har noen tusenlapper å avse, noen gode venner du vil svi dem av sammen med, unn deg en kveld hos Depardieu ved gamle Opera Garnier i Paris´mest sofistikerte strøk.

Det er også en fordel at du liker skalldyr, for det er kun det som står på menyen.

Min venninne (lyder blandt venner navnet "snitter og logistikk) satt i telefonen i uker med dette stedet før vi ble tilgodesett en audiens i østershimmelen.

Og dette er virkelig en himmel av reker, scampi, østers, krabber, snegler, skjell i alle varianter, servert på store stettefat med knust is, sitron og lime, hjemmebakt brød og aioli to die for!

Maten er som skuespilleren som eier stedet.

Overdådig, smakfull, sober og enkel, rendyrket artisteri til fingerspissene.

Servitørene er usnobbete.

Glir som vennlige skygger med vannmugger, vin, og skylleboller på de høyrøde myke heldekketeppene.

De har sett og møtt det meste.

Her vanker éliten av verdens kultur, men også bønder i byen som oss.

Og du blir like godt mottatt om du er madame Sarkozy eller en mindre kjent skuespiller fra Nordland Teater.

En av mine venner, en skuespiller fra det høye nord sukket og sa til en av de kvinnelige servitørene:

"Herre Gud, jeg er så mett, tror jeg må legge med ned et øyeblikk"

Hvorpå damen straks ilte til med en pute, og sa: "Be my guest"

For her er det myke sofaer og høyt under taket.

Du kan sitte i timer ved bordet.

Ta en kaffepause, før du legger inn en ny sekser med havsalte østers fra Normandie.

Og når natten faller på vakler du blakk, mett og lykkelig oppover Bld. Haussmann.

Vi er en liten gjeng.

Vi kaller oss Culinaris Vulgaris.

Neste gang går turen til Baskerland, til et av Europas beste spisesteder.

Kampen om å få et bord er allerede i gang.

ANDRE PARIS-TIPS

Chez Marianne - Rue des Rossiers - Marais

(tapas)

Café Zephfyr - Bld. Montmartre

(min favoritt frokostplass - og lunsj)

(to billige og hyggelige steder)

KVINNER I NORSK FILM?

(fra "Eksil" av Sven Henriksen - Foto: Ketil Born - NT 2006-7)

Det går sakte og sikkert mot kvotering av kvinner i norsk film.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om det, men, kvinner må til.

Helt klart!

Jeg tenker, det er ikke så lenge siden vi hadde en kvinnestim i norsk film.

Jeg er ikke sikker, men jeg mener den begynte med Edith Calmar, videre til Anja Breien, Margrethe Robsahm, Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen og Vibeke Idsøe og Mona j. Hoel.

Hva gikk galt?

Eller var det noe som gikk galt?

Var filmene alle disse kvinnene lagde kvinnefilmer, kvinnehistorier?

Ok, la ga, "Hustruer" er vel strengt tatt "kvinnefilmer", selv om de like mye handlet om mannen som om kvinnen, men ja, "Hustruer"var nok "kvinnefilmer"

Var "Hud", "Måker" og "Høvdingen" kvinnefilmer?

Var "Jakten på Nyresteinen" det?

Eller "Når nettene blir lange"?

Nei.

Lenger tilbake.

"Fjolls til fjells"?

"Arven"?

"Smykketyven"?

Nei.

Men hvorfor er det ikke blitt forsket mer på denne lange gullalderen med kvinner bak kamera?

En nøkkelreplikk i "Hustruer", jeg tror det er i den første filmen, er:
"Jula ligger i fryser'n!"

En klar beskjed til mannen, ungene.

Nå får dere faen meg ordne opp sjøl, jeg gidder ikke mer.

(Nå skal mamma avgårde i tre måneder for å lage spillefilm)

Slik pappa sier.

Ha det bra kone.

Ha det bra unger!

Ha det gressplen og huset!

Pappa stikker nå!

Vi får se om de kvotertere kvinnene tør å legge jula i fryseboksen.

Håper det!

Håper det veldig!

Etter en endeløs rekke med filmer om far som svikter, hadde det vært deilig å se kjernefamilien fra en annen vinkel.

Eller i det hele tatt slippe å se den.

På film, vel og merke.

ET ANNET LIV - P. O. ENQUIST - EN SELVBIOGRAFI

DA JEG LESTE PER OLOV ENQUISTS SELVBIOGRAFI "ET ANNET LIV" hadde jeg en slags religiøs opplevelse.
Den handler om alkoholisme, om å drikke seg ned i ei blodtåke av skam og fornedrelse. Det er seks måneder siden.
Jeg har ikke rørt en dråpe alkohol siden den gang.

Det var ikke slik at mitt alkoholkonsum var stort. Ikke større en andre jeg kjenner.
Og det var heller ikke ute av kontroll, selv om det har vært morgener med tåke, mørke skyer og slikt.

"ET ANNET LIV" handler om å ta sitt eget liv tilbake.
Om å reise seg, om å gå uten krykker, en dag av gangen, med egen hjelp, egen motor.

Selvfølgelig handler den også om forfatteren Enquist, om den lille gutten Per Olov, om moren og faren, om oppvekst.

Å ta sitt eget liv tilbake?

Enquist skriver om hvordan han opplevde suksess på Broadway med tre i promille, om det å bo i en stor ambassadeleilighet i Paris og ikke forlate dagligstuen på atten måneder.
Han forteller om en kones styrke og fortvilelse. Om barnas sorg.
Om at ingenting spilte noen rolle, om flate dager og utforbakke-år, hele tiden med fasaden blank og pusset, om omgivelsene som ikke merket noen ting. Om fravær av glede. Om veien han gikk i tåkedis, og om himmelen som plutselig en natt var hvit og uten nordlys.

Og hele tiden steg karrieren til himmelske høyder.
Bøker, romaner og teaterstykker randt ut av ham, helt til dagen med ett revnet, fremtiden ble borte, og en stor stillhet inntraff, og at han fant seg selv gående på sokkelesten under en islandsk nattehimmel på vei mot ingenting...

Denne boken er mitt livs bok, et veiskilt, et kompass inn i det voksne mannelivet, en vei ut.

Når man ikke har drukket på seks måneder inntreffer en tilstand, ikke euforisk, men du har det akkurat slik du har det, og du kan føle det.
Kroppen, hjernen, alt er i sirkulasjon for egen maskin. Du har ikke toppene og bunnene som rus ofte gir. Du takler medgang og motgang på en helt annen måte.
Selv om de sjelelige pirhuettene uteblir, og du ikke har de nattlige dødsseilasene, føler du en ny og uventet glede, en rusing av kroppsmotoren du husker fra den gangen du var gutt, et adrenalin-kick som går som støt gjennom hele deg.

Jeg sier ikke at jeg ikke tar en øl eller en drink en dag. Slett ikke.
Jeg har aldri hatt fanatiske tendenser.
Men akkurat nå er det deilig å sitte her, det er nesten en slags frihetsfølelse.

Per Olov Enquist har vært edru i snart tyve år nå.

Denne vidunderlige boken åpner slik:

"Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær.
Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
Hvor er det blitt av."

Og slutten:

"Og da han innså det, visste han plutselig. Han var reddet.
Det var ingen fornuft i dette. Men hvilken fornuft fantes det i det som hadde hendt.
Og den måneden på Kongsdal skrev han bokens første tredjedel.
Det var en bok om gjenoppstandelsen.
Og da han hadde forstått det, og visste at nå kunne han skrive igjen, da fikk han et andre liv.
Februar 1990. Det har gått atten år siden den gang.
Siden har han ikke drukket en dråpe alkohol."

fra "ET ANNET LIV" - Per Olov Enquist - Gyldendal.

ANBEFALES!!

MIN BIOLOGISKE ROLEX

FOR NOEN ÅR TILBAKE TRODDE JEG ET ØYEBLIKK AT JEG HADDE EN BIOLOGISK KLOKKE, en slags maskulin Rolex, med urskive som tikket sitt stille maskineri mot erkjennelsen av at jeg kanskje skulle bli gammel, ensom, og dø uten å få egne barn.
Arvinger til mine ting, oppsparte penger, videreføring av gener og familie, uten en fjær i hatten jeg kunne trille i en lekker barnevogn i gatene der jeg bor.
Et siste statussymbol jeg ikke hadde maktet å skaffe i mitt ellers så rike liv...

Dette tankespinnet varte vel en sommer.

Jeg gikk rundt som en melkesprengt katt i sirkler rundt meg selv og mitt fattige liv.
Over alt rundt meg var det plutselig gulpekluter og avføringsblogger, grøt og tåtesmokker, og stadig fikk jeg høre lykkens evangelium, som jeg ikke kunne forstå fordi jeg hadde VALGT ikke å få egne barn, lille egositiske, følelseskalde meg.

Tidligere utenriksminister Madelene Allbright fortalte nylig i et CNN-intervju: "det finnes ingen grenser for hva kvinner kan gjøre, de forstår bare ikke at de ikke kan gjøre alt samtidig" - hun fortsetter - "jeg var hjemme med barna, men tillot meg i lange perioder å være en dårlig mor når spennende jobber dukket opp, og hevet meg over kritikk fra andre kvinner" - yes baby...

Den dama liker jeg godt. Noe så befriende som og møte/høre om en dårlig mor, og en dårlig mor som tilstår at hun er det med den største selvfølgelighet...

Jeg ble aldri far fordi jeg vet at det finnes ikke grenser for hva en mann kan gjøre, men jeg vet at han ikke kan gjøre alt samtidig.
Og, jeg ville aldri kunne heve meg over det faktum at jeg hadde blitt en dårlig far.

Jeg tror ikke på at FAR er noe man MÅ bli, ei heller MOR.

Og bli far eller mor til noen er et selvpålagt valg, og den som vil leke mor og far-leken må smake steken, that's life.

Vi er midt oppe i en boom hvor alle homofile vil ha barn, helt ok for meg/oss, men jeg/vi vil ikke ha det.

Jeg har en biologisk klokke, en diamantbesatt Rolex som ingen barn får leke med, et hjem med fine ting som ingen rakkere får rive ned og knuse, en hage med roser og en pent klippet plen, og jeg kan leve med de medlidende blikkene, de litt gammelkloke replikkene til småbarnsforeldre som sier:
"barn er den største lykke, det er den eneste måten å realisere seg selv på, og det er jo selve meningen med livet, med skaperverket" - vel, vel..."og når jeg kan smelle til med en halvgiftig replikk om dårlig oppdragelse av Guds-vidunderne, får jeg svar tilbake at jeg vet ingen ting om denslags, jeg som ikke har egne barn...Ja da.

Men jeg er glad i barn, jeg elsker barn, jeg elsker dem så høyt at jeg ikke unner dem å delta i mitt travle og til tider turbulente liv.
Ha en far som plustselig må til Mo i Rana i nitten uker for å spille teater, eller får det for seg at han skal til Paris for å skrive et teaterstykke.

Ja, det er lett for deg, sier småbarnsforeldrene, som bare kan stikke avgårde, mens vi er bastet og bundet på hender og føtter.
Men de sier ikke "slemme egoistiske du" - jeg ser drømmen om en storby flimre i blikkene deres, ser lengselen etter et fyllekalas med vin og sang gå som en lett skjelving over ansiktene deres mens de irritert vifter vekk røyken jeg blåser på dem...
Du er virkelig fri du, kan de pese i øret mitt når de en skjelden gang tar et par glass vin etter å ha pumpet seg for et par liter morsmelk, og har alle telefonene på "baby-call"...

Når jeg av og til sitter med et lite barn i armene blir jeg fyllt av noe stort og mektig, en ydmykhet for livet, for dette lille mennesket...

Det er en fantastisk ting å sette et barn til verden, synd at det er så mange og store følelser involvert. Helt vanlige, menneskelige følelser, men som ofte forpureret det hele...

Jeg mener det jeg sier.
Og det har gjort vondt å komme til denne erkjennelsen...

SHOPPING IN PARIS

JEG TILSTÅR AT JEG HAR SHOPPET.

De første dagene i Paris er du ikke klar for museér og andre kulturelle aktiviteter, og i varmen, som nå, hvor er det aircondition? Jo, i butikkene...

I morges sto jeg opp og kledde meg pent, det vil si i shorts, litt ok sko og nice skjorte, for i denne byen lønner det seg ikke å se for shabby ut når du skal inn på teppene til de fine gutta.

Allerede på vei nedover Bld. Hausmann fikk jeg "et nådig nikk" fra to pariserhomoer, så et eller annet hadde jeg vel lykkes med, haha...

Pariserhomoene tittet på de blå skoene mine, Adidas - Special Edition - og da kom altså dette "nådige nikket"

Du skjønner, homoene i Paris skal du ikke spøke med, de ligger lysår foran oss andre, de kan bruke tre tusen euro på å se ut som om de ikke har dusjet på en uke, det eneste som avslører dem er paryfyme/aftershave-duften som snurrer som en lasso i lufta over dem...

Men for det meste er de kjølig elegante, svetter aldri, ingen "knekte håndledd" eller skrullete kniks i knærne, nei, ren pur sofistikert eleganse. Verdensmetropolens evige elegantierer.

Så en lubben halvsame fra det høye nord kan lett falle i en akutt depresjon i et alt for trangt og neonlyst prøverom når XL her er det samme som str 12 år hjemme.

Vel, altså, den lekre buksa var for lav i livet, den alldeles fantastiske hvite skjorten som kunne gjort seg i bryllupet på Lurøy neste uke var ikke til å tenke på.

Men nye sko ble det, jeg oppdaget at jeg fremdeles, selv i Paris er str 43, så noe er evig og som det alltid har vært.

Og to nye vesker, en Diesel og en Dolce Gabbana. Klokke til kjæresten, et smykke til min egen hals, noen postkort og litt dilldall.

Nå sitter jeg her med kaffe og laptop på Rue Cadet og stirrer på en rekke høns som henger trist med nebbet ned, gryteklare og fete.

Og min splitter nye veske fra Dolce Gabbana henger som et trofé over den ene skulderen, det er kanskje flere "nådige nikk" å innkassere i løpet av de nærmeste dagene?

Karen Blixen, aforismenes mester, sa på slutten av livet:"Speil er ikke lenger hva de var" -

Hun var vel som de fleste av oss ulykkelig over kroppen som stadig forfaller, ansiktet som klapper sammen og bilringene som henger.

Deilige, syndige Paris!

I morgen skal jeg ikke shoppe.

Da skal jeg bare spise økologisk, gå på egne bein, se litt god kunst, kanskje ta toget ut for å vandre i skogene ved Fontainbleu? Eller ta en båttur på elven kanskje?

Utrolig så inspirert man kan bli av en ny veske og et par sko.

Oi, der var det en som tittet på Dolce Gabbanaen og kom med "et nådig nikk"

Jaggu var det ikke en pen frue i rutete drakt...

NOW WE ARE TALKING!

DA JEG MØTTE BERGMANN - EN UTENFOR-KROPPEN-OPPLEVELSE

DET VAR I PARIS, i den svenske ambasaden. Jeg var der som venn av Ingmar Bergmanns koreograf, stykket var Kong Lear og Dramaten var på fransk gjestespill. Det var stor ståhei, for mesteren skulle dekoreres av Mitterand, det var fest og stas, Alain Delon, Jeanne Moreau, Simone Signoret, og ja, alle var der - og jeg, fyllesyk etter lang natt på Rue St. Anne, på det så alt for glatte marmorgulvet mens president og divaer defilerte forbi.
Det ble servert champagne, en iskald stett å klamre seg til i all viraken, jeg begynte å kvikne til, da jeg kjente noen pikke meg på skulderen.
Jeg snur meg, og der står en bitteliten dame med rødt hår, en slags svensk skogsgnom i mørke gevanter, irrgrønne øyne og utflytende leppestift, og med hes stemme forkynner hun:
"Ingmar vill tala med dig! Kom genast..."
Jeg kjenner svetten begynner å piple i tinningene.
Den lille gnomen begynner å dra meg diagonalt over det store ishavet av et steingulv, fram til mesteren, stram og blek i sort smoking og med fru Ingrid ved sin side.
Jeg stanser og ser opp, rystet ovet at Ingmar Bergmann er så høy, mye høyere enn de fleste i rommet.
Han ser på meg med tungt blikk. Et ørlite smil, en flyktig grimase, en slags vennlighet.
Jeg forvandles til et lite barn, en gutt i kortbukser og vannkjemmet hår der jeg står foran den store regissøren med et tomt champagneglass i en stiv hånd.
Han tar den ledige hånden min og sier: "Jag har tittat på dej" - svetten renner i strie strømmer nå, han fortsetter:
"Du påminner om den stora finska skodespelaren Toivvo Pavlo, är du skådis?"
Jeg kommer med et slags kvekk. Hvisker: "Ja, jeg førsøker..."
Mesteren smiler, bredere nå. Sier stille, enkelt:
"Jag kan se at du är rädd, alle goda män är rädda, det er bra, själv är jag skiträdd, ja, det är fruktansvärt, takk, pojke, du kan gå nu!"
Jeg kjenner kloen til den rødhårede gnomen i jakkeermet, på nytt blir jeg loset på plass blandt almuen, men på vei over gulvet sender Lena Olin meg et blendende ulvesmil.
Hun var i starten av sin lysende karriere, var Cordelia, Kong Lears yngste datter, og Bergmanns utvalgte.
Etterpå gikk vi på bar med Peter Stormare og Michael Persbrant, Peter spilte Albany, mens Michael var 18 år og en simpel statist eller figurant som det heter i Sverige...

Nå, snart tretti år senere, innser jeg at jeg lider av det samme, jeg blir fremdeles en liten gutt i kortbukser når jeg møter mennesker jeg beundrer. Og, jeg er fremdeles like redd.
Redsel er en god drivkraft innen kunsten.
Så, nå får det være nok "namedropping" for i dag, men slik hendte det da jeg traff Bergmann...

VRIKK VRIKK VRIKK

Sånn rett før sommeren lar jeg meg provosere av FRP med helsebyråd Sylvi Listhaug i spissen som ikke vil ha halvnakne homoer i lakk og lær på Karl Johan!

Slik usedelig oppførsel vil svekke homoens kamp. Har alle homoene en felles kamp? Nei, jeg tror ikke det. Homoene er like forskjellige som hetroene.
Noen går i tog, i parader, på bingo eller på Litteraturhuset.
Noen stemmer til og med på FRP, har jeg hørt.
Hva da med fotball-bermens raiding av samme gate, i sine hornbesatte vikinghjelmer, festlige skjerf og gorillabrøl?
Vil ikke en slik rå og utagerende oppførsel svekke fotballens vikstigste kampsaker? For så vidt jeg vet har fotballen en viktig kampsak, nemlig å skåre mål.
Homoene derimot, har bare som mål å vrikke på de store bleke rumpene sine foran uskyldige småbarnsfamilier som fremdeles er like sure, selv etter at renta er satt ned til nesten ingenting.

Nei, la de nakne rumpene disse i byens gater denne ene dagen i året.
La rosa tyll og falske øyevipper blafre i sommerbrisen!
Fotballen må vi tross alt leve med hver bidige tv-kveld året igjennom...

"Too much of a good thing is wonderful" - sa salige Mae West, tidenes homseikon.
Tror ikke fotball var det første hun tenkte på---

Hørte forøvrig at Boney M skal spille på FRP-campen i Bø!?

Men Listhaug, er ikke det veldig HOMO?

God sommer til alle i alle filer og fotballklubber!